Barfotlilli flytter

Da er det på tide å flytte barfotlilli-skribleriet mitt. Nytt hjemsted blir nå på wordpress.

No more barfotlilli, bare Pernille. 

Her skribler jeg videre.



Dette er på Sola. Der er det fint. Det er det også på den nye bloggen.

Jeg hater ordet "blogg." Det høres så rosa ut.

Den premature 25-årskrisa

Tidligere i år gikk plutselig opp for meg at 2014 er året hvor jeg blir 25, og det var tydeligvis ikke en god ting. Jeg ble superstresssa. På facebook la venner ut bilder av  voksende preggis-mager, nykjøpte hus og smilende bruder. Jeg la ut bilder av øl, bananagrams og grimasetryner. Tanken på at jeg er i en alder der folk blir etablerte og popper ut unger ble litt forvirrende for meg. Hvorfor er alle så interessert i gro små vesner i mager og gå i hvitt? Og hvorfor er ikke jeg interessert i det samme? Dette var starten på min premature 25-årskrise.

 
Øl, øl og mere øl.

Jeg prøvde veldig hardt å venne meg til tanken om å produsere unger og bry meg om bryllupspynt, men jeg klarte det overhodet ikke. Jeg forestilte meg at jeg kom til å møte en av disse etablerte facebook-vennene mine å gata og ha verdens kleineste samtale.

- Hei,hei etablerte facebook-venn. Hvordan går det med deg?
- Det går såååå bra! I fjor sommer giftet jeg meg med drømmemannen og vi hadde de lekreste borddekorasjonene. Du skulle sett de! Vi har nettopp kjøpt oss et stort hus oppå toppen her, med tre soverom. Det trenger vi nå som lille Leo-Elias snart kommer til verden, og vi skal jo selvfølgelig ha flere barn etterhvert. Graviditet er så herlig altså. I morgen skal vi plante syriner i den enorme hagen vår med innebygd lekeplass. Jeg har det sååå fint. Hva med deg da?
- Øøøøhm... Jeg har vært på Mallorca i sommer. Det var kult. Skal drikke vin med mamma etterpå. Mamma er ålreit, så jah...He-he.

Jeg ble helt svimmel av tanken. Det eneste jeg klarte å forstå med alt dette etableringsgreiene var kjøp av hus. Når du har bodd på tolv kvadrat i nesten sju år er alt som innebærer noe større så fristende at sikkelet renner. Jeg brukte unødvendig mye tid på å tenke at jeg også burde være opptatt av hvite kjoler til et bryllup jeg tydeligvis en gang må ha, og mye krefter gikk til å prøve å syns at å gro et menneske i magen var fantastisk.

Det har seg nå sånn at hele 25-årskrisa mi ikke fungerte for meg. Jeg kaller barn i magen fortsatt for aliens og har ingen interesse av å spankulere ned en midtgang med slør. Det virker som at jeg glemte at det ikke er en lov som sier at du må være etableringsgæren bare fordi man er halvveis til 50. Ting ble mye lettere etter denne åpenbaringen. Folk kan få så mange barn de vil og gifte seg med gud og hvermann, men det vil ikke jeg.

 
Jeg er nå nyregistrert blodgiver i Stavanger.

Det gode med denne krisen var at jeg fikk øynene opp for at jeg må begynne å gjøre de tingene jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Som å hoppe i fallskjerm, dra til USA og bli blodgiver. USA-tur er fiksa, jeg har blitt blodgiver og våren byr forhåpentligvis på et lite himmelhopp.

I morgen blir jeg 25 år, og det er jeg i grunn ganske fornøyd med.

 

På'n igjen

Jeg innså akkurat at det er halvannet år siden sist jeg skribla noe på denna bloggen her. Mitt siste innlegg er fra 22.februar 2013. Jeg hadde kort og rødt hår. Nå har jeg langt og oransje hår. Jeg var singel, nå er jeg ikke singel. Hvordan i allverden det har gått så lang tid klarer jeg ikke fatte og forstå. Jeg velger å skylde på kåseriskriving, skole og jobb. Om det er sant eller ikke klarer jeg ikke helt å bestemme meg for. Det er mulig at netflix har skylda. Eller candycrush.

Her er ei side med gamle forelesningsnotater. Klassisk eksempel på hvordan hjernen min funker i grunn.

Poenger er at jeg har fått litt lite utløp for skrive-facinasjonen min i det siste og det ser ut til å gå utover de fleste. Du vet det er på tide å begynne igjen når du skriver noe som ligner starten på blogginnlegg til gud og hvermann. The breaking point (som forsåvidt er en film fra 1950, fant jeg nettopp ut) var da jeg begynte å legge ut om hvor fantastiske haier er til typen min, som av en eller annen grunn ikke deler min kjærlighet for disse fantastiske skapningene. Det er liksom litt fullt oppi skallen min. Noe må ut.

Helt ærlig så har jeg rett og slett fått en anfall av skrivekløe. Jeg har skrevet mye, men jeg savner å skrive uten journalistikkens faste rammer. Så da er det på'n igjen for ørtende gang. Hvor interessant alt skribleriet mitt er kan diskuteres, men hjernen min blir i det minste litt mer balansert.

Hello Drammen!

Nå er jeg i Drammen og her skjer det ingenting. Foreldre er på jobb, søstern er ute å kaffelerer og jeg er i leiligheta til a mor og kjeder meg gløgg ihjæl. Jeg har sett på tv, jeg har sett på film, jeg har spist grønnsaker, brukt uhorvelig lang tid på å krølle håret og hørt på musikk i alle former og fasonger. Dødtida mi begynner å gå ut på dato. Jeg skulle egentlig ta med kameraet mitt ut på luftetur, men så døde batteriet. Derfor brukte jeg en evighet på å sminke meg også. Nå er jeg knallklar for kveldens restaurantbesøk etterfulgt av Kaizers-konsert, problemet er bare at det ikke er kveld ennå.



Før kjedsomheten begynte og etter kjedsomheten var i gang. Man ser nesten ikke forskjell. Gud, jeg har fritids...

Nå fant jeg riskaker. Riskaker er ikke godt. Det er som å snækse på papp. Det funka bedre med ost på, særlig når det er mer ost enn riskake. Jeg bør seriøst vurdere å slutte å skrive nå, for dette er ekstremt uinteressant. Uheldigvis har jeg ikke noe bedre å gjøre. Nå fikk jeg lyst på pizza. Og is, men is telles ikke for jeg alltid lyst på is... Okei, nå skal slutte å skrive. Seriøst. Jeg slutter nå. Akkurat nå. I dette øyeblikket slutter jeg. Over og ut. Kaffegrut. Ooo, kaffe! Nei, nå er det slutt. Klask på lanken. Ferdig nå.

No ska' me færra til Mexico!

Mexico, Trondheim - det går for det samma. I morgen slenger jeg altså bagen på skuldra og åker til Trondheim. Det kan hende at jeg i et øyeblikk glemte at jeg skulle dra, for plutselig fikk jeg beskjed om at jeg kunne sjekke inn på flyet og hjernen min bare streika. Jeg skulle jo farge håret, pakke, vaske opp og vaske klær før jeg dro. Jeg må ta en alvorsprat med hjernen min snart. Vi har seriøse kommunikasjonsproblemer noen ganger.

Jeg tror nemlig hjernen min har en tendens til å ta feil av viktig informasjon og musikk. Legetimer, flyturer og rundtstykker i ovnen er visst ikke så viktig å huske på, i stedet for settes bare jukeboksen på. Noen nevnte Mexico på skolen her en dag og siden har jeg gått rundt og nynna "no ska' me færra til Mexico" i ett sett. Da ordet "lengsel" poppa foran øya mine var det eneste jeg klarte å finne oppi hue mitt Arne Schau-Knudsen sin stemme: "GAL AV LENGSEL, GAL AV Å SAVNE DEG, GAL AV Å VENTE OG Å TENKE PÅ DEG," og ja - hjernen min skrudde faktisk Caps Lock på.

Så kommer selvfølgelig høflighetsfrasen: Hva skal du i Trondheim, frøken Thomsen? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal spise på Lyche, spille bananagrams med Tonje, feste hos Mari og klage over kulda. Det blir fantastisk! Alltid koselig å se igjen folk fra en av mine tre hjem.

Flott, nå har jeg klart å få Åge Aleksandersen på hjernen også. Jeg tror jeg tar den alvorspraten med hjernen min nå jeg.

Flashback: eksamenstid

Forrige helg prøvde jeg å rydde litt i alle bildene jeg har på pc-en min, og tro meg - det var mye rart. Merkelig nok var det spesielt mye merkelige bilder rundt diverse eksamensperioder. Derfor tenkte jeg at jeg skulle gjøre god reklame for meg selv og fôre dere med ett par randome eksamenstidbilder. Så snill er jeg.

 

Det å bruke det crappy webkameraet mitt blir tydeligvis en slager når man sitter time ut og time inne å blar gjennom bøker og forelesningsnotater. Balansering av tusjer og penner i trynet ser også ut til å underholde en sliten eksamenshjerne.

Dette siste bildet er fra mårran før en eksamen da Mari skulle ringe og vekke meg. Det blei det til at vi spiste frokost sammen over telefonen. Det var usedvanlig hyggelig, så jeg måtte jo selvfølgelig ta et bilde av det alt for gladtrøtte trynet mitt. Det kan være at jeg i eksamenståka tenkte at Mari faktisk var der med meg. Retard.

Triviell torsdag.

Jeg begynner sterkt å mislike torsdager. Torsdager er en lurefredag som bare sniker seg inn og minner deg på at det ikke er helg helt ennå. Det høres ut som en trivelig dag, men det er bare lureri. Du må fortsatt på skolen ett par dager til og du har ikke ordentlig fri før på søndag.

I dag har jeg riktignok ikke vært på skolen fordi jeg måtte skrive ferdig kåseriet til studentavisa som jeg egentlig skulle gjøre i går. I går var jeg ikke hjemme fra jobb før klokka slo halv ti og dermed hadde jeg null energi til å drive å være kreativ. Hvis du nå har tenkt å himle med øya og si at jeg kunne jo skrevet kåseriet etter skolen,så kan jeg informere om at det hadde jeg ikke hatt tid til for da måtte jeg dratt rett på jobb. Min tid som planleggingsdronning denne uka går ikke like majestetisk som jeg hadde trodd. Jeg har ikke engang fulgt middagsplanen min, og det er det eneste jeg stort sett følger til punkt og prikke. Slem dronning.


Det var heller ikke en del av planen min å bli så sliten. Jeg har fortsatt en dag med skole og to dager med jobb igjen denne uka, og det eneste jeg har lyst til å gjøre er å ligge langflat i senga og sove i hundre år. Jeg har gått fra å være dronning til å bli tornerose, rett og slett.

Det blir heldigvis mye roligere neste uke. Dessuten har jeg fri i morgen kveld og hele søndagen, så det er ikke så ille som jeg skal ha det til. En ting har jeg i hvertfall lært, man trenger flere små gleder i hverdagen når man nesten ikke har fritid. Man må lese litt Jussi Adler-Olsen og man må ete litt sjokolade. Man må også spise gulerøtter og legge seg før klokka tolv, men det gjør ikke noe for i morgen blir det lagt ut en ny Grey's Anatomy-episode. Da skal jeg drikke mango-te til jeg sprekker mens jeg tenker på alt jeg ikke skal gjøre på søndag.

Batman-surprise!

Jeg fant nettopp ut at Bane spilles av Tom Hardy. Det er den samme fyren som spilte i "This means war," og som jeg tusen ganger har erklært for verdens heiteste mann, uten å engang vite hva han heter. Makan.

Da er det kanskje ikke så rart at jeg syns Bane er så forbanna heit heller. Jeg begynte å lure på hva som var galt med meg, men da slipper jeg å lure på det lenger. Bane er heit fordi det er Tom Hardy bak maska.

Det kan forsåvidt også hende at jeg syns det er awesome at Bane er slem, men ikke så slem likevel. Han er stuck med en metallmaske i trynet, hvem ville vel ikke blitt litt ond av det? Alt Bane trenger er en klem, det er jeg overbevist om.

Paperman

Planleggingsdronninga

Nå har jeg bestemt meg for å bli en planleggingsdronning. Etter forrige ukes stresskaos må jeg rett og slett bare sette meg på trona og slenge på krona. Min nye kongelighet har ført til at jeg har brukt hele frihelga mi på å gjøre ting jeg ikke ellers har tid til, som å henge opp bilder på veggen, vaske, skrive oppgave og planlegge hele jævla uka ned til hver minste detalj. Jeg har også fått renska rommet mitt for svineri og nå er det så shiny her at jeg nesten får vondt i øya. Dessuten har jeg også smækka bilder i fotoalbum og catcha opp på nye episoder av alskens serier. Nå skal jeg sies at jeg stort sett planlegger hver uke ganske nøye allerede, men må jeg faktisk også følge planen min. Det pleier jeg ikke å gjøre.


Ukesplan og jobblister er på plass på tavla.

Denne uka skal jeg nemlig jobbe hver dag unntagen i dag. Det blir ganske heftig og jeg får ikke sånn uhorvelig mye med fritid, men vi slutter heldigvis tidligere på skolen denne uka. Forrige uke hadde vi nemlig skoledager som føltes som flere år, selv om det egentlig var sånn omtrent 5-6 timer. Når man da drar direkte på jobb etterpå, har man faktisk ikke hatt tid til å summe seg på over tolv timer. Derfor blir denne uka godt planlagt og tilrettelagt for noen hektiske dager. Det skal være mat i kjøleskapet, det skal ikke se ut som det har vært razzia på rommet mitt og jeg skal faktisk ha reine klær. Det har jeg herved bestemt.


Fant en button oppå mobilen min da jeg hadde en dårlig dag på jobb, Nina tenkte den kunne muntre meg opp. Hun hadde rett. Til høyre ser man min vakre og nye bildevekk sammen med min ekstremt attraktive søndagssveis. Det håret må klippes av snart.

Optimisme er ukens ord. Forrige ukes ord var pessimisme. Jeg blei til og med kalt en heks av et barn på bussholdeplassen, og hvis ikke det er et tegn på dårlig karma så veit ikke jeg. Denne uka går jeg for å bli kalt en dronning, kun basert på mine planleggingskillz og min guddommelighet. Jeg har trua. Det bør du også ha.

Dagens konklusjoner.

I dag har jeg filosofert så det griner etter. Slikt skjer sjokkerende ofte etter jeg har facebookchatta med Mari. Vi er så kloke at hjernene våre nesten sprenger noen ganger. Dessuten har jeg sitti alt for lenge på samme sted, man blir tankefull av slikt også. Så hva har jeg kommer frem til i dag? Jo, nå skal du høre her.

Søte ting gjør meg glad, jeg bør spise mere is og skaffe meg en gaupeunge. Jeg ler når folk kaller unger for "fuck-trophy," men er ikke veldig stolt av det. Edderkopper med hjelm og knebeskyttere ser veldig komisk ut i hodet mitt.

Hillbillyhatten er mitt nye uttrykk for treig i oppfattelsen. Rosa neglelakk er en dårlig idé, jeg føler lurer folk til å tro at jeg er snill og positiv og sånn. Mine ferdigheter til å ignorere det faktum at jeg ser ut som jeg tilhører en trailerpark i dag er imponerende.

Det var dagens konklusjoner. Hvis ikke jeg blir krona filosof etter min død om hundre år, så blir jeg skuffa. Nå skal jeg spise is, fjerne neglelakk og se ut av vinduet etter gaupeunger.

Zombier og andre facinasjoner.

Jeg har en tendens til å få helt hekta på ting. Det er nesten så jeg tror jeg har en slik en addictive personality som jeg leste om i psykologien. Dette er jo ikke et godt tegn da folk som har dette tenderer mot å bli alkoholikere og nærkiser, men jeg heller heldigvis mer i retning av å få hekta på aspergessuppe og Grey's Anatomy. Med andre ord har jeg bare en humoristisk avhengighetspersonlighet, og det begrepet tror jeg ikke finnes. Det er like før jeg lager en egen begrepsbok. Den bør ligge ved siden av boka med filosofisk fylleprat og boka der jeg skriver ned drømmene mine. Foreløpig er det bare en av de som eksisterer, men vare vent - en dag gjør tullebøkene mine meg rike. Helt sant altså. 

Nå for tiden har facinasjonen min retta seg mot zombier. Det er ikke min skyld, det er det The Walking Dead som bør ta ansvar for. Makan til bra tv-serie er det lenge siden jeg har opplevd. Også er zombiene så himla ekle at jeg ikke klarer å slutte å se på dem. Jeg har også lært at jeg ikke klarer å spise mens jeg ser på dem. Jeg drømmer stadig vekk at zombier tar over verden, og selv om det er lite hyggelig at folk jeg kjenner biter meg i leggen, våkner jeg med et behov for å se på mer zombie-jævelskap. Jeg gleder meg litt drøyt mye til det blir lagt ut flere episoder. Det hele begynner å bli en smule pinlig.


Disse facinasjonene dukker opp ett par ganger i året og jeg begynner å få en fin samling av dem. Leopardmønsterfacinasjonen min har vart i seks år, mens mitt behov for aspergessuppe varte i drøyt et halv år. Det var riktignok suppe tre ganger i uka eller mer over ett par måneder, men så roa det seg ned litt. Leopardmønsterfacinasjonen har bare blitt verre. Det har kommet til et punkt hvor jeg må skjerpe meg for å ikke å anskaffe meg for mye. Haier fikk jeg helt hekta på etter Shark-week for noen år siden og det ser ikke ut til å ville forsvinne noe sted. Jeg er forsåvidt også veldig facinert av elefanter, noe som har vært stødig siden jeg var 4 år og fikk et kosedyr i form av en elefant (Elefantus heter han) i Dyreparken i Kristiansand. Nå har jeg jo også fått hekta på å sykle overalt. Bra for helsa, men upraktisk i regnvær. Også har vi mango-teen, going strong since 2009. Jeg skal ikke engang gå inn på hvor mange sanger jeg får hekta på. Det varer irriterende lenge og det er ofte snodige sanger... Tore Tang har vært en slager gjennom store deler av jula. Også denne julemusikken da... Noen ganger skulle jeg ønske at hue mitt slutta å være en svær jævla jukebox. Det tar jo aldri slutt.

Nei, jeg får vel bare watte opp en kopp med mango-te og se litt på The Walking Dead igjen. Jeg må bare klemme litt på Elefantus og ta av meg leopardsokkene mine først.

Innholdsrike dager.

I dag våkna jeg og tenkte det samme som jeg har gjort de siste dagene: "Hva skal jeg gjøre i dag?" Dette med ferie er visst noe hjernen min ikke helt skjønner. Ingenting, man skal gjøre ingenting. Jeg har vært flink til å gjøre ingenting ganske lenge nå, men nå begynner hjernen min å gå i dvale. Jeg har sett så mye på film at jeg tror superhelter tar imot meg om jeg ramler på isen. Om jeg ikke slutter snart innbiller jeg meg vel at det kommer en prins på hvit hest og tar meg med til slottet sitt også.

Poenget var at jeg våkna også spiste jeg frokost. Utrolig interessant. Jeg spiste faktisk rundstykke med skinke. Det var enda mer interessant. Så tenkte jeg at jeg skulle vært intellektuell og prøve å se på "Doctor Who."Det var ingen suksess for å si det mildt. Buuuuu, I say, buuuuu! Når jeg sier slike ting er det alltid noen som forteller meg at jeg skal gi det en ny sjanse, men i dette tilfelle må jeg vennligst be dere om å la vær ellers kommer plastikkdukkene og tar dere! Run for your lives!

Min entusiasme er uoverkommelig. Kjøkkenskapene bak meg er mer spennende enn "Doctor Who. "

Første del av dagen min var med andre ord en rekke spenningselementer etterfulgt av eksplosjoner, superhelter og prinsesser (i hodet mitt i hvertfall), så dro vi på shopping. Der var det mye zombier, vampyrer og mystiske vesner. Etter å ha kjøpt hele to nye dvd-er på den episke shoppingturen bar det til mitt andre hjem. Der fant jeg spekeskinke i kjøleskapet. Så skulle jeg se på film igjen.


Før filmen klekka jeg ut en superhelt-pose og vurderte om jeg skulle sy meg en superheltkappe i olastoff, så glemte jeg at jeg skulle leike superhelt fordi filmen var så søt. Obligatorisk tommel opp-bildet må selvfølgelig være med.

Bare for å gjøre livet mitt enda mer innholdsrikt så jeg en dokumentar om en kvinnelig, amerikansk seriemorder som ble dømt til døden. Det var ganske deprimerende, så da begynte jeg å synge lystige sanger i stedet for mens jeg fortalte mamma om den gale, amerikanske seriemorderen. Jeg har også skriki til oppvaskmaskinen, innsett at kofferten min ikke klarer å holde på alle julegavene mine og spist goldfish. Misforstå meg rett her, jeg liker ferie, men jeg merker at det snart er på tide å vende tilbake til det virkelige livet. Det er ingen hvite hester i Drammen sentrum, det er ikke zombier på kjøpesenterene og superheltene redder ikke verden bare fordi jeg vil at de skal det.

Godt nyttår!

Plutselig var det 2013 og sola skinner utenfor vinduet mitt. Gårsdagen gikk til middag hos mormor etterfulgt av videre festligheter. Videre festligheter innebar Irish Carbomb, ekkel sprudlevin, singstar og raketter. Jeg hadde til og med kjole på - det skjer ikke så ofte lenger.

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra gårdagens festligheter var å spise knekkebrød og jeg tenkte for meg selv at det hadde vært fint om året nettopp ble slik - sprøtt og godt. Det er merkverdig hvordan filosofien i meg dukker opp etter jeg har sett bunnen i glasset så alt for mange ganger i løpet av en kveld. Jeg burde begynne å skrive det ned, litt som en dagbok med utelukkende filosofisk fylleprat. Jeg tror det hadde blitt en slager. På en annen side fant jeg en liten tequila-hatt i bh-en min som jeg hadde glemt der tidligere på kvelden, så det er vel begrensa hvor intelligent disse filosofiske tankene egentlig er. La oss kalle det sjarm, og det er klart det er viktig å ose av sjarm ved slike festive anledninger.

Nå hadde det jo passa veldig bra med en oppsummering av 2012, men slikt tar så inmari langt tid, derfor gjør jeg det kort og konsist. Bodde i Trondheim, studerte psykologi, jobba på Kaffekroken, flytta til Drammen, jobba på Kafé Mi Rakel i sommerferien, kom inn på Universitetet i Stavanger, flytta til Stavanger, studerte journalistikk, fikk jobb på Café Express, ble kåsør i SmiS. Ta-da! Det var 2012. Et år med oppturer og nedturer som alle respektive år skal ha. Fornøyd? Jepp. Godt nyttår!

Star wars!

Da er jeg endelig i gang med å se alle Star Wars filmene. Etter mye om og men skjønte jeg at det ikke er så sosialt akseptert å ikke ha bevegd seg inn i denne ukjente verdenen. Sosialt press funker tydeligvis på meg. Sosialt press i denne situasjonen heter Martine. Hun har alle Star Wars filmene og hadde litt tid å drepe på søndag før vi skulle på kino (Kon Tiki - oh yeah!). Det endte med at vi så på de to første filmene.

 

Jeg var ekstremt skeptisk til Star Wars og tenkte at det bare var å få det unnagjort. Likevel lovte jeg meg selv å virkelig gjøre et ærlig forsøk på å syns noe positivt om filmene. Sistnevnte var ikke så vanskelig som jeg trodde. Jeg kjeda meg ikke et sekund under første filmen, og ikke under den andre filmen heller. Jeg stilte tusen spørsmål og Martine svarte. Hun kom også med informerende fun-facts underveis. Jeg huska ikke hva alle de rare alien-greiene het, så jeg kalte blant annet en av dem "julepynten," jeg er tross alt helt nybegynner her. Den eneste gangen Martine sa jeg skulle være stille var når en av filmhistoriens mest berømte scener kom på. "I'm your father!" sa Darth Vader, også hadde jeg sett det også.

Jeg hadde liksom ikke helt sett for meg at jeg var en sånn en som likte Star Wars, men to filmer inn i eventyret ser det ut til at jeg nesten har blitt litt fan. Jeg overrasker stadig!

Kallenavn.

Admiral P er en rar skrue innen musikkverdenen. Hva skjer med grammatikken hans? Jeg blir nesten litt gæren av det. For omtrent en måned sida hørte jeg "Kallenavn" for første gang og som vanlig er min reaksjon å si "pffff" og "buuuu" og rett og slett være skikkelig negativ. Halvveis inn i sangen måtte jeg ta et skritt tilbake fra min egen negativitet. Jeg likte sangen. "Faen," tenkte jeg mens jeg forarget meg over at jeg ikke kan ha noen prinsipper.

Den er bare veldig fengende! Jeg kan ikke noe for det. Jeg hørte på den hver morgen i nesten to uker og jeg blei så munter av det at jeg ikke klarte å slutte. Nå setter jeg den på hver gang jeg sykler til jobb. Flaut? En smule. Noen ganger må prinsipper bare kastes ut av vinduet til fordel for ting som gjør deg glad... Det var nesten en litt poetisk setning. Kanskje jeg skal bli en norsk reggie-artist jeg også?

Dommedag!

Min debut som kåsør for SmiS (Studentmediene i Stavanger) er nå offisiell. Det første kåseriet har blitt publisert og jeg fikk en smule hetta med en gang jeg så hvor tydelig trynet mitt var plassert i avisa.


Her er bildet som hører med ukens kåseri. 

Bortsett fra ett par bursdagshilsner har fjeset mitt kun vært printa i en avis en gang tidligere.Jeg var vel 17 år og en irriterende fotograf fra Lierposten stappa et kamera i trynet mitt da vi spilte var første og siste konsert som bandet Anti Pånni. Jeg så aldri bildet, men jeg hørte at andre hadde sett det. Jeg var så nervøs at jeg holdt å svime av samtidig som jeg skulle konsentrere meg om å huske tekst og spille bass samtidig. Jeg forbanner fortsatt den jævelen av en fotograf som gjorde det hele så mye verre meg for meg.

Denne gangen var det i hvertfall ikke ufrivillig. Både tekst og bildet ble sendt inn av undertegnede og jeg visste at det blei publisert. Likevel er det nervepinende og rart å vite at folk leser det jeg har skrevet. Satser på at jeg blir vant med det etterhvert, jeg skal tross alt fortsette en stund.

 Her er en link til avisa på nett om noen har lyst til å ta en titt:

http://issuu.com/smis/docs/pdf_13_nett?mode=window&backgroundColor#222222

 

Et sykkeleventyr til besvær.

Da klokka var godt over seks på lørdagskvelden var det på tide å kravle ut av kokkeklærne og slenge seg på sykkelen. Jeg var sulten, sliten og veldig klar for å komme meg hjem til en kald dusj. Sykkelen låses opp og jeg tar fart med mine slitne ben for å komme meg oppover bakken. "Poff" sier sykkelen også var det ikke noe luft i bakhjulet lenger. "Punktert? Really?" Tenkte jeg mens jeg stirra på sykkelen som om det skulle vært djeleven selv. Nei, det kunne ikke være slik. Ved nærmere inspeksjon ser jeg at ventil-lokket har poffa seg av og dermed marsjerte jeg tilbake til gjerningsstedet for å finne jævelen. Fire runder rundt parkeringsplassen senere hadde jeg fortsatt ikke funnet ventil-lokket og bestemte meg for å krype til korset. Korset i dette settingen var altså bussen. Jeg krøyp bortover med en trist sykkel som lagde lyder en syklist aldri vil høre: felg på asfalt. Det var like før jeg felte en tåre eller to da jeg oppdaget noe fantastisk. Et sykkelverksted! "Holy crap!" Tenkte jeg, "jeg er reddet!"

Lykken varte ikke lenge. Sykkelverkstedet var stengt. Dermed krøyp jeg meg videre til jeg fant en bussholdeplass. En buss kom, en buss gikk. En annen buss kom, en annen buss gikk. Slik gjentok det seg til jeg hadde stått der i en halvtime. Bussene var (drita) fulle og ingen ville ha med en syklist med en trist sykkel. Det var tross alt lørdagskvelden og folk skulle på vors. "Vors du liksom," tenkte jeg, "her prøver jeg å komme meg hjem etter en ærlig dags arbeid!" Den tankegangen stoppa jeg fort da jeg kom på at jeg bare var 23 år gammel, ikke 93.

Det var ikke annet å gjøre enn å begynne å gå. Jeg ringte min mor, som man ofte gjør når man føler seg fortapt og forlatt, og der var det trøst å få. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk. Oppover, bortover, fremover. Jeg følte meg som hundene i "Den utrolig reisen," en film jeg likte godt da jeg var liten. Beina begynte å verke, svetten rant og magen knurra. Helt ut av det blå oppstod en Kiwi-butikk. Det ble kjøpt mat, det ble kjøpt drikke, det ble kjøpt lykke. Men ikke nok med det, plutselig stod det et buss-skur foran meg og jeg kunne se det lyse opp i mørket. "Halleluja," tenkte jeg, "jeg er redda!" Og redda ble jeg. Bussen kom rundt svingen med en glorie rundt seg, jeg har aldri sett en buss så vakker før. Den ville gjerne ta med seg en syklist med en trist sykkel, og den kjørte til og med i riktig retning.

Da jeg stod der på bussen som hadde redda meg tenkte jeg bare en ting: "Fy faen, jeg er sliten." Jeg hadde vært på eventyr i nesten to timer, og det var to timer for lenge.

Hverdagsfjas.

Livet i Stavanger er jo livet i Stavanger. Det var jo veldig informerende sagt av meg. Det går mye i det samme hele tiden, skole, sykling, stirre på oppvask, jobbe, skrive oppgaver og sykle litt til. Det har vært litt vel mye oppgaveinnleveringer i det siste syns jeg, så nå har jeg bestemt meg for at denne helga er hellig. Det vil si at jeg må bli ferdig med oppgaven i god tid før fristen (hele to dager), det skjer sånn circa aldri. Sistelita.no er mitt mellomnavn. Krysser fingra for at jeg får til intervjuet mitt før fredag ellers bryter helvete løs.


Et eksempel på en skoleoppgave. Reportasjefoto var dette. Overskriften skulle liksom være "100% deltidsarbeider, 50% student," og det blei det sånn her. Ikke ufattelig kreativt, men jeg fikk da godkjent.

For de som lurer hvordan det ellers går på skolen kan jeg informere om at jeg bare holder på å sovne på forelesninger to av fem dager i uka, og trives med det. Det er ikke så hurra-meg-rundt å dra frem nyhetssaker fra ingenting hver uke, men jeg har klart meg fint hittil. Den største forskjellen fra alt dritet jeg har holdt på med før og det jeg driver med nå er at jeg faktisk er motivert, og det er en helt ny verden for meg. Det er regnbuer og enhjørninger og røde roser i den verdenen. Snart tyter det vel ut av øra mine.


Følte meg veldig fjortis når jeg tok bildet til venstre, men sjekk jeg har kokkeklær a! Til høyre er altså da sykkelen min, den er fantastisk når ventil-lokket ikke detter av.

På jobben går det fremover. Jeg har lært meg nesten alle rettene nå, selv om jeg stadig jukser en hel del og ser i oppskriftspermen. Jeg begynner å kunne lokalisere hvor ting befinner seg på kjøkkenet og jeg er også i stand til å stenge aleine. Det er ikke dårlig bare det! Jeg gjør så godt jeg kan i hvertfall, men det er fortsatt mye å lære. Det er usedvanlig trivelig å ikke stå bak kassa for en gangs skyld, det savner jeg ikke sånn uhorvelig mye. Jeg sykler fortsatt til og fra jobb (og overalt ellers), og selv om det er en smerte i bakdelen (bokstavelig talt) noen ganger er det ganske god trening. Det veier opp for all pomfrien jeg knasker på jobb. Pomfri er seriøst livsfarlig, jeg klarer ikke å slutte. Hvis jeg hadde en dag igjen å leve skulle jeg spist pomfri hele dagen lang.

Sånn går dagene i Stavanger. Hvis vi inkluderer litt sprudlevann i helgene og en hel del telefonsamtaler tror jeg vi har dekt det meste som skjer her om dagen. Alt i alt har jeg det i grunn ganske bedagelig her i oljebyen egentlig.

Barte-barteby!

Turen til Trondheim var fantastisk. Etter en litt nervepinende flytur (boka mi fikk gjennomgå) satt jeg på flybussen inn mot sentrum med et kjempeglis om kjeften. Jeg begynte å slå om til trøndersk allerede før jeg hadde gått av bussen. Et gledelig gjensyn med søstern gjorde ikke akkurat ting verre.

Søstern og meg. Jeg skulle ønske jeg klarte å lure henne til å flytte etter meg, men neida, det vil hun ikke!

Neste morgen blei det kafebesøk med Tonje etterfulgt av middag og øl på Lyche med flere fine Trondheimsbeboere. På lørdag dro jeg på shopping med søstern (faktisk) før jeg bussa opp til Mari for middag, vin og Alias-vors før vi dro på by'n. By'n og by'n, vi dro selvfølgelig på Samfundet. Der var det temafest og temafestene  kommer som regel med høyt støynivå, glass under skoa og eviglange dokøer. Dette var inget unntak, men trivlig var det for det. Resten av turen gikk til flere kafebesøk, kinotur, hjernedød filmglaning og middag med gamle roomien. Jeg koste meg gløgg ihjæl.

Disse to gjør at jeg stadig vekk tenker "Flytte fra Trondheim? Det var jo en brilliant idé..."

I løpet av turen fikk jeg i hvertfall bekrefta en ting: jeg savner overhode ikke byen, jeg savner bare folka. Min beslutning om å faktisk forlate mitt andre hjem var ikke helt på tryne. Jeg savner ting som å sitte på kjøkkenet til Mari når jeg er fyllesjuk og skravle om mannfolk og gårdsdagen boblerus, eller å spise middag med søstern mens vi ser på hjernedøde filmer. Jeg savner å være hos Tonje som har så mange rare ting at jeg føler meg som en liten unge igjen. Jeg savner å bo i Frode Rinnans med gress på taket og et tre i hagen. Jeg savner å bo sammen med Ida, min gamle roomie.

Jeg savner ganske mange ting egentlig, men jeg tror nok aldri jeg kommer til å flytte tilbake. Vel, vel, men skal jo aldri si aldri.

Destinasjon: Trondheim

Da er det endelig på tide på sette nesa mot Trondheim igjen, ett av mine tre hjem. Om ett par timer sitter jeg på flyet og tviholder på boka mi mens jeg later som at jeg ikke er ukomfortabel i det hele tatt. Jeg tror aldri jeg kommer til å syns at det å sette seg på et fly er stas. Det er ikke behagelig eller naturlig å befinne seg så langt fra bakkenivå, uansett hvor mange ganger man driver å svever oppi en metallklump. Alternativet er å sitte 14 timer på buss eller tog, og det blir liksom litt i det drøyeste laget. 8 timer? Helt greit. 10 timer? Joda. 14 timer? Hell no. Et sted går grensa.

Jeg er den ultimate pakkemesteren. Dette er alt jeg trenger til 5 dager i bartebyen. Du bør bli imponert, det er en av mine gode kvaliteter.

Så hva skal jeg i bartebyen? Jeg skal drikke øl, øl og mere øl. Neida (joda), jeg se igjen fine mennesker og oppføre meg ufyselig sammen med søstern. Det beste med søstern er at det liksom ikke er så mye å skjule og da kommer ofte de mest usjarmerende sidene våre frem. Det er fantastisk!  En får værra som en er når en itte vart som en sku, som både mamma og mormor pleier å si. Beste ordtaket noen sinne.

Random bilde er alltid passelig. Jeg matcher teppet på stolen min. Det er bra man ikke fortsatt har hekta på leopardprint! Til venstre ser man forresten blomstene jeg fikk på bursdagen min. De var fra pappa som er 7 timer unna. Jeg elsker at man kan få levert blomster på døra! Jeg elsker også det nye kjøleskapet mitt som blomstene står på. Nå høres jeg alt for glad ut, på tide å stoppe. 

Akkurat i dette øyeblikk er jeg litt stressa. Jeg bør vaske opp før jeg drar, men det frister så himla lite. Kjenner jeg meg selv rett tar jeg det i siste lita også løper jeg til flybussen rett etterpå. I tillegg til å være pakkemester er jeg nemlig mester i å gjøre alt i siste lita. Jeg hater å vente, så jeg løper heller til bussen enn å vente i ti minutter. Jeg er den som dukker opp på slaget hvis jeg har en avtale og forventer det samme av andre. Det er helt idiotisk egentlig, men er man utålmodig, så er man utålmodig. Kanskje jeg skal gjøre et unntak og ta oppvaska nå? Faen heller, jeg får vel gjøre det da. Dumme oppvask.

Bursdag!

Jeg har bursdag i dag! Bursdag, bursdag, bursdag. Sånn føles det ut når jeg har bursdag:







Uansett hva jeg gjør på bursdagen min får jeg nøyaktig samme følelse hvert år. Til og med nå som jeg er halvveis til 46! Jeg elsker bursdagen min.

Happy!

Hvis du på en eller annen måte skulle være veldig glad og ha et sterkt behov for å bli enda gladere, foreslår jeg at du setter på denne sangen her og danser vilt rundt.Om du absolutt ikke aner hvordan fenomenet dans fungerer, har jeg mange forslag til akkurat det. Hopping i takt til musikk er dansing, bevegelser som å slenge med armene og trampe med beina er også dansing.

Photobucket

Det meste kalles dansing hvis det er musikk og du beveger deg til det egentlig. Om du fortsett ikke forstår konseptet kan du alltids få tips fra mitt superseriøse dansetalent. Det er selvfølgelig alltid viktig å ha på seg grønne sokker når man danser, det vet jo alle.

Kjære lørdagskveld

Kjære lørdagskveld, jeg elsker deg.

Planen var å dra på Boy toy auction på Tappetårnet, men det ble visst fullt allerede halv sju - akkurat da jeg kom hjem fra jobb. Da var det ingenting annet å gjør enn å ta på seg joggebuksa, slenge beina på bordet og spise is rett fra boksen. Det var ikke verdens undergang merka jeg.

 

Jeg slang også frem kryssordbunken min når jeg først var i gang. Noen ganger tror jeg at jeg er en gammel person i en relativt ung kropp med en harry sjel. For der satt jeg med leopardsokker og løste kryssord som egentlig er for vanskelig for meg mens jeg heiv innpå jordbæris fra bøtta. Jeg tenker som så at det er viktig å være mangfoldig, og tviholder på den teorien.

Poenget var egentlig at jeg er latterlig stolt av at jeg våkna opp i dag uten å være verken svimmel, uvel eller trøtt. Score!

Sykling, journalistikk og oppvask.

Overskriften beskriver egentlig veldig godt hva jeg driver med om dagen. Jeg våkner opp, ser på oppvaska mi, sykler til skolen, tenker på oppvaska mi, er på skolen, tenker mer på oppvaska mi, sykler hjem, ser på oppvaska mi, spiser middag, stirrer på oppvaska mi... og sånn går nu dagan. Om du ikke har skjønt det allerede så hater jeg altså å ta oppvasken. Siden jeg flytta hjemmefra da jeg var 18 har jeg alltid undersøkt om boligene mine har oppvaskemaskin, og jeg mener faktisk at der det ikke finnes oppvaskemaskin er det ikke verdt å bo. Det var like før jeg fikk hjerteinfarkt da jeg oppdaga at det ikke var oppvaskemaskin i Madlamarkveien. "Vaske opp for hånd? Hva er dette for noe lureri?" Tenkte jeg mens jeg så på de to svære eskene som rommet kjøkkenutstyret mitt. Utrolig nok har jeg overlevd, selv om jeg må innrømme at jeg nå er tom for tallerkner (klarte å slenge oppvaska mi i gulvet her om dagen, dermed nesten ingen tallerkner igjen) og jeg har gått til innkjøp av papptallerkner. Hvis jeg ikke følte meg hillbillie før, så gjør jeg det hvertfall nå.

Kjære oppvask, jeg hater deg. Vennligst bli sammen med din store kjærlighet igjen: oppvaskmaskinen.

Bortsett fra hverdagslige kjedsomheter som oppvask hender det at livet sparker til (knipser er vel heller ordet). Jeg har fått jobb, jeg har konsumert alkoholholdige drikker, jeg har forelska meg i sykkelen min (tror det snart blir forlovelse), jeg har fått min første oppgave godkjent og jeg skal straks en svupptur til Trondheim. Jobben består av å kokkelere for Cafe Express i velkjent kokkestil og jeg kan foreløppig hele to retter utenat. Alkoholkonsumeringen har ført til at jeg oppdaget herligheten med Arkivet (utested) og anti-herlige Cementen (også utested). Sistenevnte ser ut til å være sosialt selvmord å nevne for folk da det ser ut til at de fleste elsker det stedet. Jeg skal nok gi det en eller tre sjanser til før jeg setter stedet på hatlista mi. Trondheimsturen var en konsekvens av plutselig savn og at studielånet tikket inn på kontoen i samme øyeblikk. Det er rart med det, jeg føler at jeg har tre hjem: Drammen, Trondheim og Stavanger. Når jeg sier "hjem" er det umulig å vite hvor jeg mener.

Det som er herlig med å ha sin egen blogg er at jeg kan preike om akkurat det jeg vil, og akkurat nå skal jeg vie et helt avsnitt til sykkelen min. Bare fordi jeg kan. Sykkelen min er knallfin og den ruller avgårde som en bil på ny asfalt. Jeg og sykkelen min drar stadig på nye eventyr. Bare sånn for å ha det på det rette, eventyr er bare en postiv måte å si at jeg har sykla meg bort på. Vi har oppdaga en campingplass, veien inn til Kristiansand og hvor feierne i byen holder til. Gps-en min og jeg krangler litt noen ganger, i slike tilfeller tar en tur på 15 minutter godt over en halvtime. Jeg er ekstremt flink til å sykle i ring. Hvis du også er fan av tilsvarende aktiviteter foreslår jeg at du joiner meg på en svupptur i nabolaget. Sånn her ser det ut når jeg sykler.

video:sykling

Jeg forventer å bli applaudert på filmingen min. Dette må være det mest givende du noen gang har sett.

Sist jeg sykla hjem fra jobb varte eventyret litt vel lenge, og da jeg endelig parkerte sykkelen min hjemme (nå snakker vi Stavanger altså, jeg hadde ikke sykla såpass feil at jeg endte opp i Trondheim eller Drammen) var beina mine ganske kranglete og jeg merka at de tre etasjene jeg skulle klatre opp føltes litt som Himmalaya. Tro det eller ei, jeg kom meg opp til slutt.

I Madlamarkveien 6.

I Madlamarkveien 6  er det überbillig å bo.

I Madlamarkveien 6 åpner de fleste mannlige beboerne døra for deg.

I Madlamarkveien 6 er det sykkelavstand til alt.

I Madlamarkveien 6 hører man språk fra hele verden.

I Madlamarkveien 6 står tv-en i stua alltid på.

I Madlamarkveien 6 ligger Smis og venter på deg ved inngangen.

I Madlamarkveien 6 hilser man på fremmede i trappa.

I Madlamarkveien 6 er heisen i ustand.

I Madlamarkveien 6 finnes det en egen vaskedame.

I Madlamarkveien 6 hilser man alltid på vaskedama.

I Madlamarkveien 6 er kjøkkenet møkkete (nesten) hele tiden.

I Madlamarkveien 6 får man bare lov til å spikre på lista på veggen.

I Madlamarkveien kan du være så sosial at det tyter ut av døra dine.

I Madlamarkveien 6 er det ganske brukbart sted å bo.

Hello Stavanger!

Da har jeg endelig ankommet min nye hjemby og jeg har nå rigga meg til på hybelen min i Madlamarkveien. Førsteinntrykket var rimelig delt ettersom kjøkkenet var ufattelig ekkelt, mens badet og hybelen var rimelig fint. Det er forsåvidt et bonus at hun jeg deler bad med er ei superkoselig jente. Nå har jeg allerede vært her ei uke (tida går fort!), så ting har begynt å falle på plass. Det er noe annet enn det rotet vi hadde piknikk i den kvelden vi kom hit!


Første måltid i nytt hjem! 

Når det gjelder det ekle kjøkkenet kan jeg informere om at både jeg og hun jeg deler bad med klagde og sis (Studenterskipnaden i Stavanger) var på saken, men jeg skjønte til slutt at hvis man skal få noe gjort må man gjørra det sjæl. Vaske-freaken i meg klarte ikke vente lenger. Det leda til en 6 timer lang vaske-session av kjøkken og stue. Jeg fikk uhorvelig mye skryt av sis og det må jeg ærlig innrømme bare skulle mangle. Jeg vaska som en gud!

 
Sykla til byen for å møte Martine. Fornøyd med meg sjæl!

Siden ankomsten på fredag har jeg montert hyller (fikk vannblemme), sykla til både skolen (2,2 km) og byen (3,2 km), møtt Martine (hurra!), sortert dvd-er (det er alt for mange) og snakka i telefonen. Jeg har også strøket alle klæra mine (sjokk), lokalisert vaskeri og boden min, og utforska kjøpesenteret som ligger noen meter nedi gata her. Jeg har klipt meg, sett på Greys Anatomy og kost meg  gløgg ihjæl. Jeg er rett og slett veldig fornøyd med mitt nye bosted. Jeg har møtt ett par av de jeg deler kjøkken med, alle er utvekslingstudenter, så det blir nok mye engelsksnakking på meg i fellesarealene.


Nå venter jeg i spenning på fadderuka som begynner på mandag, men i mellomtida blir det en tur på by'n og mer ihjælkosing. Av alle senarier jeg hadde sett for meg, så er dette absolutt det beste!

Goodbye Drammen!

Dette har vært en lang sommer med jobbing og nerver i spenn, så da jeg endelig fikk beskjeden om at jeg hadde kommet inn på Universitetet i Stavanger sier det seg selv at jubelen var stor. Jeg hoppa rundt som en gal mens jeg ringte rundt og fortalte den glade nyheten. Da gledeshoppene og jubelropene hadde roa seg, slo det meg plutselig: Herregud, jeg skal flytte! Hva er det jeg har begitt meg ut på? Flytte til en ny by? Bli kjent med masse nye folk? Hva har jeg gjort? Panikken parkerte i meg som Hulken på bærtur - totalt ulogisk. Jeg måtte bare bestemme meg for å kicke Hulken ut og fokusere på det praktiske. Noen måtte kjøre meg til Stavanger, det skulle pakkes, betales semesteravgift, kjøpes hyller og meldes på fadderuke. Om to uker skulle jeg flytte fra det trygge og kjente til en helt ny by.

Tida etter den gledelige nyheten gikk utrolig fort. Det var jobb hver dag, ridetur på fjellet, vors, konsert, IKEA med pappa, mormor-besøk, kino med Kim, kaffe med Bergan, middag med Mari, bilpakking og familiemiddag. De tre siste ukene før avreise var jeg "sjef" på Mi Rakel og hadde ansvaret for at ting gikk som det skulle. Jeg hadde grua meg litt til det fordi jeg ikke har hatt alt ansvaret alene før, men etter en litt prøve/feile periode den første uka begynte jeg å trives med ansvaret. Det er jo ingen sak når man jobber med så flinke og koselig folk! Det var med litt blanda følelser jeg dro fra Mi Rakel før avreise. Jeg er nok mer glad i den kafeen enn det jeg har klart å innrømme for meg selv - jeg kommer jo alltid tilbake!

Da dagen vi skulle sette nesa mot min nye hjemby endelig kom, gjenstod bare ett par timer på jobb før vi kjørte den tetris-pakka bilen avgårde. Jeg er jo selverklært pakkemester og denne gangen klarte jeg også å imponere pappa med mine pakkekunnskaper. "Du er dattera til faren din," sa han da han så det ferdige resultatet og jeg var også pinlig stolt av mine egne skills. Min kjære mor tok på seg jobben med å kjøre meg denne gangen og jeg hadde forberedt turen med matpakke fra Mi Rakel som vi spiste ti meter innenfor skiltet til Arendal kommune. Turen var lang, men skravla gikk i ett, så det var ikke så ille likevel. Det ble reflektert over diverse sider av livet, men også skratta en del av vår egen selvironi. Annet er ikke å forvente av familien Kork på tur.

GPS-en hadde en stort behov for å lede oss ut på ville veien, men vi (merk: gps-en på mobilen min) visste heldigvis bedre og kjørte i riktig retning. Litt kartlesing og en matpause senere dura vi videre mot Kristiansand mens vi mimra over den gangen vi var i Kardemommeby og jeg kjøpte Elefantus (trofast kosedyr) i Dyreparken. Jo nærmere vi kom Stavanger, jo mer stod nervene mine i spenn. Jeg hadde jo ikke sett hybelen min på annet enn bilder og ante ikke hvordan det faktisk så ut. Hulken lå og luska i bakhue mitt, mens avstanden ble mindre og mindre.

Plutselig ankom vi oljebyen. Hjerte mitt banka som bare det og jeg forventet at det grønne monsteret snart skulle tyte ut av øra mine. Da vi passerte skiltet var min første reaksjon å rope "STAVANGER! WOHOOO!" Ingen Hulk, bare en uendelig glede over å faktisk komme frem.

Ridetur i Hallingskarvet.

Helga før jeg flytta til Stavanger dro Julia, pappa og jeg på helgetur til Geilo. Vi skulle nemlig på en 6-timers ridetur i Hallingskarvet. Det var en arrangert ridetur med Hallingskarvet hestegård og fredag ettermiddag dura vi avgårde mot Geilo. Jeg klarte å bli litt bilsjuk for første gang i mitt liv da jeg absolutt skulle løse kryssord på de mest svingete veiene i universet. Det gikk heldigvis bra etter at pappa insisterte på at jeg måtte følge med på veien. Intelligensen min lider noen ganger litt av min egen stahet, men jeg ville bare så gjerne løse de forbanna kryssordene!


Pappa sikra bobilen mens Julia stod på en stein.

Etter noen gode timer kom vi heldigvis frem og vi parkerte bobilen for natta på en sidevei ved hestegården. Jeg fikk helgens første dose med dødsangst da vi parkerte den fordømrade bobilen rett ved et stup. Nå skal det sies at min definisjon av et stup kanskje ikke er lik som alle andres, men jeg har høydeskrekk og tror jeg kommer til å dø når jeg befinner meg på høyder. Pappa og Julia mente det ikke var en stup, de mente det ikke var så høyt ned i det hele tatt. De hadde rett, men pappa måtte likevel sikre hjulene på bilen for at jeg ikke skulle begynnte å grine.


Hesten til Julia fikk stå ved bommen med de andre, mens Jenn måtte stå aleine ved treet.

Vi diska opp med kyllingsalat og rødvin i bobilen før vi så på en film og heiv oss i seng. Neste morgen var vi både spente og godt kledd. Julia og pappa var kanskje litt bedre kledd enn meg, men det fant jeg ikke ut av før vi var sånn midt oppi fjellet. På hestegården fikk vi tildelt hester også red vi avgårde, alle sju av oss. Det var oss tre, to småjenter, en av eierne av hestegården og en som hadde sommerjobb der. Julia fikk en søt hest somvi aldri huska navnet på og pappa fikk en dølahest som het Henry. Min hest var selvfølgelig den kuleste av alle. Den het Jenn og var sta, hadde cowboysal og rapa når han kjeda seg. Dessuten hadde han husarrest fordi han plagde de andre hestene, så han måtte stå alene ved et tre før vi dro. Med andre ord var han den perfekte hesten for meg.



Venstre: Det var fortsatt snø oppå fjellet! Høyre: Pappa og Henry.

Vi gikk langt innover fjellet og når vi trodde vi ikke kunne komme lenger innover, gikk vi litt til. Det var oppover og nedover og bortover og ennå litt mer bortover. Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde så mye natur. Det var helt fantastisk! Det eneste vi hørte var lyden av bekkene og hestene våre, ellers var det helt stille. Jeg hadde heldigvis vett nok til å ta med meg speilreflekskameraet mitt og det var jeg søren meg glad for. Vi vassa over elver og bekker og fulgte bittesmå stier langt fjellet. Vi tok ett par pauser i løpet av turen og da gikk hestene løse rundt oss. Vi måtte bare holde et lite øye med dem, for hvis en hest fikk for seg at den ville stikke, så fulgte de andre med. Det var veldig flokktendenser blant hestene, de gikk stort sett bare etter hverandre hele turen, man behøvde nesten ikke styre de i det hele tatt.


Jeg skulle peke på hytta til Arne Ness, men det gikk ikke så bra. Dette er pause nummer to, da salte vi ikke av hestene før de fikk gå løse. Jenn tissa på leietauet sitt, så det rørte ikke jeg. Der gikk grensa mi, men pappa ordna det han.

Dødsangsten min meldte seg to ganger i løpet av rideturen, men det var heldigvis ikke noen dramatisk fysiologisk reaksjon på gang. Jeg var skjelven og veldig redd, men sjokkerende nok overlevde jeg begge rundene. Litt dødsangst hadde jeg forventa ettersom jeg var klar over at vi skulle langt oppi fjellet. I løpet av turen begynte hesten min å få litt såre føtter, hestene er nemlig ikke skodd, så den dreiv å snubla fælt og skulle gå alskens merksnodige veier for å unngå steinene. Det var stein overalt, noe jeg prøve å få frem til Jenn ved å lede han veier der det var lite stein, men det var han bare ikke med på. Han insisterte på å gå alle andre steder enn på stiene og dermed blei jeg skvisa mellom diverse trær og vi krangla fælt om hvor vi skulle gå. På et tidspunkt stoppa han, snudde hue og bare kikka på meg som om han skulle si "skjønner du ikke at jeg ikke vil gå her?" og jeg bare kikka tilbake og tenkte at det hadde vært veldig fint om vi snakka samme språk akkurat nå. Vi blei heldigvis ikke uvenner av slikt tull, så det blei ingen slåsskamp og vi kom oss frem til slutt. Både pappa, Julia og jeg storkoste oss den dagen, og da vi kom tilbake etter 6 timer bestemte vi oss med en gang for at vi skulle gjøre dette igjen. Neste gang håper vi at vi får til en todagers tur der vi sover i lavvo på fjellet. Det hadde virkelig vært herlig! Vi er jo litt over gjennomsnittet glad i hester alle tre, så en sånn tur hadde vært perfekt for oss.


Høyt oppå fjellet!

På kvelden kjørte vi til en campingplass i Ål og parkerte for natta. Der var vi ville og gale og sløste med strømmen mens vi drakk rødvin og spiste spagetti. Vi konkluderte med at det er veldig praktisk å ha en bobil, spesielt med dvd-spiller og to dobbeltsenger. Neste dag klipte jeg håret til Julia før vi fant noen artige geiter også dro vi hjem igjen. Gleder meg allerede til neste tur!

Fem kroner, Turbo turbo og en skål med is.

Det å våkne til en melding fra banken om at du har fått lønn er ikke en dårlig start på dagen. De 5 siste kronene på bankkontoen min begynte å bli litt ensomme, og dessuten var jeg på min siste snusboks. Timinga kunne ikke vært bedre! Så hva gjør man når man får mye penger på en gang (alt er mye når du i utgangspunktet hadde 5 kroner)? Man drar selvfølgelig på storshopping. Hva kom jeg hjem med? Mango-te, tørrshampo, 2 dvd-er og en cd. Skikkelig storshopping må jeg si. Prøvde å finne noen nye sko, for de jeg bruker mest holder på å dette fra hverandre, men skobutikkene vil ikke ha normale sko. De vil bare at jenter skal gå i høye hæler eller med hvite sko med hemp på. Det vil ikke jeg.


Platekompaniet og lommeboka mi er gode venner. Litt for gode venner egentlig...

Endte opp med å kjøpe This means war og Barnepiken. Leste boka til sistnevnte i våres og syns den var utrolig fin, så da må jeg jo se filmen også. Jeg måtte dessuten krype til korset og kjøpe den nye Turboneger plata som jeg har forbanna meg så mye over. Det har seg nemlig slik at jeg mener bastant at hvis man bytter ut vokalisten i band, så må man bytte bandnavn. Hvertfall når man bytter ut Hank von Helvete - det er ikke Turboneger uten han. Det står jeg fortsett fast ved, men det er bare det at etter jeg hørte litt på det nye albumet syns jeg i grunn det var bra, irriterende bra faktisk. Jeg velger nå å late som de heter Turbo turbo, og er fornøyd med det.



Overskya himmel fører til tiltaksløs snurring i stua. Det er bra man har noe å finne på...

Har prøvd å være litt i sola i dag, men det blei overskya hver gang jeg satt beinet ut på verandaen. Derfor snurra jeg masse i stua i stedet for, også spiste jeg is etterpå. Det var ikke en god idé.

Dette var veldig lite interessant i grunn. Jeg kunne skrevet verdens lengste innlegg om hvor irriterende måker og barnegråt er, men det er litt begrensa hvor konstruktivt det kommer til å bli. Jeg kunne fortalt om alle bøkene jeg har lest og prøvd å imponere med kunnskap og innsikt, men det ville bare vært løgn. Jeg kunne skrevet om viktige politiske saker eller krig, men dere kan jo bare lese aviser som normale folk gjør. Alvorlig talt.

Nei, jeg får bare holde meg til den vanlige ironiske og sarkastiske tonen der livet er til for å gjøre narr av hverdagslige uviktigheter. Det er ikke min skyld at det er så mye å gjøre narr av! Skyld på verden.

Oransje sommer i elvebyen.

Da er Mi Rakel dagene i gang, og til min store overraskelse er ikke t-skjortene lenger rosa. De er oransje. Om det er bedre eller ikke er jeg ennå litt usikker på. Jeg føler meg litt sirkus med lilla sko, oransje t-skjorte og rødt hår. Hvis jeg begynner å slå hjul midt i senteret så har du et show! I tillegg ser jeg litt ut som David Beckham på håret da han kjørte hestehale-looken en gang i tida. Feeling groovie.

Jobben går bra som vanlig, jeg må bare komme inn i rutinene igjen. Foreløpig sier jeg "kjeks eller beger" med et smil og jeg har enda ikke erklært krig med noe annet enn støv. Vaskemanien bygger seg sakte, men sikkert, opp og det er allerede litt reinere her enn da jeg kom. Jeg vaska meg til blods i går da jeg skar meg på noe inni et skap (veit fortsatt ikke hva det var) så blodet rant. Akkurat da det begynte å dryppe kom det selvfølgelig mange kunder på en gang, og jeg var aleine på jobb. Flott. Er liksom ikke så himla delikat å servere softis med blod på til noen andre en vampyrer, og jeg tipper det er få av dem på Magasinet i Drammen. Jeg plastra og teipa, og fikk servert alle is før jeg måtte bytte plaster igjen. Oh, the drama!

Nå har jeg slått leir hos pappa og her blir jeg i nesten ei uke før jeg bytter leirplass igjen og slår opp teltet hos mormor. Det er greit med litt rullering, selv om jeg fant ut at det var veldig slitsomt å bære på alt dritet jeg har med meg. Sånt må til når man er for sta til å be noen kjøre seg. Det var tungt, det var (litt) langt, det var upraktisk, men "klare selv"- faktoren er vanskelig å argumentere med. Da jeg omsider kom frem (tar sånn 10 minutter da, men likevel) utbrøt jeg "selvstendig!" og slo meg til ro med at jeg hadde vondt i skuldrene (bruke bag som sekk er ikke veldig behagelig) og at fotsålene mine verka (dårlig sko). Så fikk jeg middag og alt var glemt. Kan bli interessant når jeg skal forflytte meg til mormor. Det er faktisk et stykke å gå.

I løpet av ferien skal jeg, pappa og Julia dra på tur. Vi vet bare ikke helt hvor, hva eller når ennå. Nå er vi faktisk inne på å ta en helg på hesteryggen, noe jeg håper vi virkelig får til. Tro det eller ei så kan jeg faktisk kjøre en hest. Jeg veit både hvor gassen og bremsen er, og til og med clutchen. Både pappa, Julia og jeg dreiv med hest da vi var yngre (pappa var ung, ikke bare yngre), så detta hadde vært fæn-frikking-tæstikk om jeg skal si det som det er. Jeg kanke no for det, jeg elsker hester. They make me happy. Hvis det er noen trøst, så er jeg hvertfall flinkere med hester enn barn. Jeg er ikke flink med barn, om du ikke skjønte det.

Jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre, så jeg bare sier hei (eller "halla" pleier det å gå mye i). Jeg syns de er søte når de ikke maser, gråter, skriker eller er irriterende, og dette er jo ting som kommer med det å være barn. De kanke no for det, de bare er sånn. Min søster derimot, hun bare veit hva hun skal si og gjøre, og alle barn elsker henne før hun engang rekker å blunke. Jeg klarer ikke babyprating og jeg klarer ikke helt å dulle med dem som normale folk gjør. Jeg blir ofte trøstet med at det er annerledes med dine egne barn, og det håper jeg virkelig ellers ville det blitt et kleint hjem å vokse opp i. Hadde blitt mye "halla" i løpet av en dag hvertfall! Dyr derimot, det er en helt annen sak.


En liten sykkeltur i regnet er kos, men ikke like kos som mitt nye headsett!

Det skjer ikke så mye action i elvebyen, det har blitt mye brettspill og filmtitting i det siste. Må jo nesten skylde på regnet. Jeg er jo den heldige eier av hele 75 kroner, så krysser fingra for lønn på fredag sånn at jeg kan skaffe meg et liv igjen. Ting som jogging og soling fenger meg ikke sånn ufattelig mye, selv om jeg nesten blir nødt til å fortsette med førstnevnte om jeg skal drikke like mye øl som jeg gjorde på lørdag. Levern min blir litt lei seg noen ganger tror jeg. Poenget er at jeg vil på kino, jeg vil på bowling, jeg vil spise (mer) is i sola (når den titter frem) og jeg vil kjøpe mer musikk. Jeg fikk nemlig headsettet mitt i posten her en dag, og sweet mother of destruction, jeg er forelska. De er erklært min nye kjæreste, og min nye kjæreste fortjener å få spille mer musikk. Begynner dessuten å gå tom for ting å finne på som er gratis. Mer dramatisk er at jeg snart begynner å gå tom for snus. Hvordan skal dette gå?! Følg med i neste episode for å få vite mer om mitt ubeskrivelige spennende liv fra Drammen Rock City.

Level up!

I dag våkna jeg med "Walking on sunshine" på hjernen og lurte på hvor i allpakka den sangen kom fra. Det må da finnes måte på hvor glad man skal være klokka åtte om mårran, tenkte jeg, mens jeg hoppa ut av senga. Dette ligner ikke meg. Når jeg først var oppe så tidlig rakk jeg både å sole meg, jogge, vaske klær, se på tv, vaske leilighet, handle mat og lese bok før klokka ble ett. Da gjenstod jo bare resten av dagen... Når man midlertidig bor hos foreldrene må man jo bidra litt, og dermed kom mamma hjem til ferdig middag også. Hvis familien vår var basert på et tv-spill ville jeg hvertfall gått to level opp.


Her er rommet mitt hos a mor. Før i dag kunne man ikke se gulvet. Latskap lenge leve.

I går gjorde jeg så lite at jeg slutta å være sliten, til min store glede. Energinivået mitt har vært en smule laber siden siste eksamen og det blei ikke noe mer liv i meg etter all flyttinga heller. Derfor meldte jeg meg litt ut av verden etter låvekalaset, og vips - så var jeg tilbake til normalen igjen. Penget med å nevne i går var at jeg lånte sykkelen til mamma for å besøke flyttelasset mitt for å finne ut av hvor skoa mine hadde blitt av, og fytti helvetica så vondt jeg fikk i bottoxen! Det er ikke en snill person som fant ut at sykkelsetet skulle være så lite. Jeg har traumer. Jeg er også veldig glad for at jeg ikke er gutt. Konklusjonen min var at folk som driver aktivt med sykling er selvpinere, og må har svære lårmuskler og fin rumpe. Det er viktig å være litt filosofisk under all kjedsomheten... og syklinga.


Her er skoa jeg fant i flyttelasset mitt, og til høyre kan man se hvordan jeg ser ut når jeg filosoferer. Veldig poetisk og sånn.

En annen ting jeg filosoferte litt over i går var at jeg syns det er rart at jeg aldri ser folk i denne blokka her. Jeg har selvfølgelig sett litt for mye på romantiske komedier og forventer nesten å møte en kjekk kar i heisen som smiler til meg,men jeg har altså ikke sett en eneste sjel. Jeg syns at vi skal flette inn litt romantisk komedie i det virkelige liv, så derfor tenkte jeg at jeg skulle høre med julenissen om han kunne sende en kjekkas i heisen til meg som en tidlig julepresang. Det hadde jo sprita opp hverdagen litt. Jeg er tross alt i Drammen, livet er ikke sånn uhorvelig spennende her.

I morgen begynner jeg på jobb, og det er jeg i grunn veldig glad for. Det er på tide med litt konstruktive dager syns jeg, all denne slabbadaskingen gjør meg ennå mer lat enn normalt. Gleder meg kanskje ikke like mye til å si "kjeks eller beger?" hele dagen lang i den rosa t-skjorta, men som jeg ville sagt til alle andre i samme situasjon - hold kjeft, og gjør jobben din, og da gjør jeg det.

Hello sommerferie!

Endelig har sommerferien smelt meg i trynet og jeg har kommet meg til Drammen. Alle tinga jeg har samla meg opp over de siste fire åra er pakka ned i esker og står på vent til jeg finner ut hvor jeg skal bo i neste omgang. Så da har jeg offisielt slått opp med Trondheim, og har et rebound-forhold til Drammen før jeg skal videre til the real deal. Sommern skal tilbringes på Kafé Mi Rakel mens jeg venter i spenning på hvor jeg kommer inn hen. Jeg har skrevet under på en kontrakt på en hybel i Stavanger, så nå må jeg nesten bare komme inn! La oss bare kryssa fingra for at jeg ikke ender opp i Bodø...


Hybelen min som jeg er så glad i, og skolen som jeg ikke er like glad i.

Det har vært veldig trist å flytte fra Trondheim. Det føles ut som om jeg skal tilbake til høsten som vanlig, så det har nok ikke gått opp for meg at jeg har forlatt byen for godt ennå. Jeg er dæsken ikke sikker på hvordan jeg kommer til å takle det når det har gått litt tid og jeg virkelig begynner å savne folk. Jeg blir rimelig sutrete når jeg savner folk, og jeg er ikke veldig diskret når det først slår ut. Jeg beklager på forhånd til de uskyldige ofrene som er rundt meg når dette skjer. La oss bare satse på at det ikke kicker inn for fullt rett etter jeg har flytta til nytt sted og skal drive å få meg nye venner, det kunne mulig blitt oppskriften på katastrofe. Den tid den sorg, tenker jeg, mens jeg dør litt av hvor mye jeg savner allerede. Det er litt fælt å skjønne hvor fint man egentlig har det når man skal flytte, men det er vel alltid sånn at man ikke helt veit hva man har før man mister det.


Tonje på avskjedsfesten min og Mari på lesesalen.

På torsdag kveld var flytteprosessen over, og dagen etter slang jeg meg på toget til Gjøvik for å sette hæla i taket og tenna i tapeten på låvefestival med Tonje. Det var konserter, bål, fine folk, grilling og camping, alt man kan ønske seg egentlig. Jeg fikk også en fiks idé om å klippe håret mitt, og som sagt så gjort. Vi lånte en saks med ketsjup på og resultatet ble faktisk forbanna bra. Da jeg kom hjem slang jeg med håret  til mamma og vi ble enige om at det er ingenting Tonje ikke kan mens gliste og humra så skuldrene rista som på en vittig sitcom fra 90-tallet.


Halve håret ligger igjen på låvefestivalen. Derfor man er man glad/mongolid. Du får velge hvilken stemning du går for selv. Jeg kanke bestemme alt skjønner du. Vil du ha noe gjort må du gjørra det selv! Eller få Tonje til å gjøre det.

Nå ble det veldig random her plutselig, men det er ikke så rart ettersom jeg har prøvd å skrive ferdig detta her i hele dag. Ting som sola, humor på tv og saltstenger kom i veien. For ikke å glemme at jeg har shoppa høretelefoner gjennom søstern over telefonen. Sånt må til når man leverer headsettet sitt på Eplehuset i Trondheim og flytter to dager senere. Da det ikke finnes et Eplehus i Drammen ble det litt vanskelig å bruke tilgodelappen, så søstern hørte på alle krava mine og sende meg mms med et sett som Eplehuset anbefalte, og TA-DA så var de på vei i posten. Magisk.

Nå skal jeg ete flere saltstenger og spille Wordfeud mens jeg glaner på kassa, bare fordi jeg kan. Fritidsproblemene mine oppstod i det sekunder jeg fant ut at jeg ikke skulle begynne på jobb før på fredag. Det er et hard liv. Virkelig.

Skrivesøndag.

Nok en morgen har jeg våkna av at jeg hadde en forstyrrende drøm om zombier. Jeg må slutte å se på The Walking Dead før sengetid, for det er sjokkerende nok ikke så himla behagelig å ha zombier som knasker deg på leggen hele natta lang. Til tross for traumer av å bli middag for daue folk med appetitt klarte jeg å trøkke i meg frokost mens jeg så på en dokumentar om ubåter som hadde sunket på National Geographic. Det meste blir spennende når man egentlig skal gjøre noe annet. Her en dag bakte jeg rundtstykker, og jeg liker virkelig ikke å bake. Det blei gode rundstykker da.

 
Død over penn og forbanna engelske forskningsrapporter. Død, I say, død!

17.mai ble feiret på lesesalen på skolen til Julia. Jeg tenkte at hvis jeg ikke skulle ha på meg bunad og gå i tog kunne jeg i det minste være sammen med familie. Jeg er ganske smart serru. Fikk faktisk gjort masse den dagen, og fikk også middag hos søstern. Score! På fredag var jeg på jobb og tjente til livets opphold. De meget etterlengtede pengene i tillegg til studielånet gjør pulsen min lavere og pengeforbruket mitt større. Jeg kan nå kjøpe noe annet en Firstprice-skinke. Hurra! Det bør nesten feires med bunad og flagg. I går leste jeg ikke så mye, men skreiv en hel del. Av en eller annen grunn dansa jeg en hel del også. Som en motreaksjon mot å skrive om intelligens og alle dens merkverdige prosesser. Dansing er ikke tenking hvis du gjør det på min måte, og min måte er selvfølgelig best. Skrivinga går forsåvidt veldig bra, men jeg må nok dessverre bare bli ferdig i dag. Regner med at jeg sitter her til langt på natt. I morgen må jeg nemlig begynne på oppgave nummer to som også skal leveres i detta forbanna faget. Den skal heldigvis være mye kortere, og det er enda godt for på onsdag skal begge skal være ferdig.

Jeg må også nevne at for to minutter siden sa jeg opp hybelen min. Tankene mine er med andre ord alle andre steder enn der de burde være. Jeg tenker på flytting, avskjedsfest og sommer i Drammen. Jeg tenker på is, sol, sykling og jobb. Jeg tenker på Oslo, Bodø, Volda og Stavanger. Jeg tenker på alt jeg ikke skal tenke på. Dessuten er jeg tom for mangote. Bare det i seg selv er rimelig grusomt vil jeg si. Drit i alt det andre, stopp verden - jeg er tom for mangote! Det er lov til å syntes synd på meg. Mangoteen var tross alt min trofaste følgesvenn gjennom livet. Og nå... nå må jeg drikke vann.

Crazy, Stupid, Love.

Crazy, stupid, love er en fantastisk film. Den har romantikk, den har komedie og den har faktisk også ett par overraskende elementer. Jeg ble helt solgt første gang jeg så den, og jeg blei det egentlig andre og tredje gang jeg så den også. Med skuespillere som Ryan Gosling og Emma og Stone må det jo bare bli bra, spør du meg. Hvis du liker filmer der man føler en trang til å si "nåååååh" samtidig som du ler, eller gjøre som Mari: slå den som sitter ved siden av henne, så bør du se denna.

 

Kort fortalt handler filmen om Cal og hans liv som nyseparert. På den litt vel motstandsdyktige veien mot å lære seg å leve uten kona, møter han den mye yngre kvinnebedåreren (ja, det ordet eksisterer ennå) Jakob som velger å lære han hvordan ting skal gjøres. Vi følger flere kjærlighetshistorier gjennom filmen som på en eller annen måte blir tvunnet sammen. Selv om man stort sett veit hva som kommer til å skje til slutt, blir man litt overraska når slutten faktisk nærmer seg. Så jeg befaler, in the name of romantisk komedie, at du nesten bare blir nødt til å se denna filmen.

Skrive, skrive, skrive.

Nok en dag sitter jeg i skrive-leiern min på hybelen og drikker mangote mens jeg prøver å konsentrere meg om å lese side opp og side ned om forskning innen psykologi. Det som er bra med å sitte hjemme å skrive er at det sjokkerende nok alltid er ledig plass her. Her er det ikke noe krangling om de beste plassene eller en nødvendighet å stå opp klokka seks hver morgen. I dag tidlig var jeg spesielt glad for at jeg slapp å stå opp før sola meldte sin ankomst, for jeg har hatt en ufattelig merkelig natt med massevis av rare drømmer som foregikk både på svensk, dansk og norsk. På ett eller annet tidspunkt våkna jeg og var uhorvelig tørst, på et annet tidspunkt var jeg overbevis at Rex Rudi hoppa ut av tegneserieboka og sang Elvis-sanger til meg. Det hele var bare totalt absurd.

 
Snus og mangote er perfekt tilbehør til en veldig kjedelig forskningsartikkel.

Jeg merker at jeg ikke kommer til å legge sjela mi inn i dette semesteret fordi jeg rett og slett ikke kommer til å bruke det til noe som helst, men jeg har på følelsen at jeg kommer til å lese psykologi på fritida når jeg er ferdig. Hvertfall biologisk psykologi. Det var sjokkerende interessant faktisk. Kognitiv psykologi skal gjøres og glemmes. Jeg går ikke for noen toppkarakter, med andre ord, men jeg skal gjøre mitt beste likevel. Jeg er jo ufattelig god på skippertap. Det er ikke noe å være stolt av, men det funker sånn akkurat passe godt. Jeg klarer ikke å gjøre noe med mindre jeg føler fristen puster meg i nakken. I fire år har jeg brukt denne metoden og i løpet av alle disse årene har jeg aldri strøket på noe som helst. Hver gang tenker jeg at jeg skal begynne før neste gang, men det skjer aldri. Kanskje like så greit at jeg skal begynne på journalistikk, der puster deadlinen deg i nakken konstant og det passer meg i grunn helt fortreffelig. Skriving er en slitsomt, men litt artig prosess i grunn, og jeg lærer alltid best når jeg skal skrive om noe.

Jeg skal også ha eksamen i sosialpsykologi, utviklingspsykologi og personlighetspsykologi. Interessant, tenker sikker du og det tenkte jeg også helt til jeg fikk det som fag. Det er ganske kjipt at ting som egentlig er interessant automatisk blir litt kjedeligere når det får en emnekode. Sånn er det for meg hvertfall. Jeg har vært skolelei siden videregående, men jeg har da for fænkern meg ikke gitt opp enda! Har ikke de beste karakterene i verden, men sjokkerende nok er ikke motivasjonen så himla tilstedeværende når man fullfører en bachelor og man kan gratulere seg selv med å bli.... ingenting. Misforstå meg rett her, jeg er veldig fornøyd med at jeg har en bachelor i medievitenskap og jeg veit det kommer til å komme godt med i journalistutdanninga mi, men det er helt idiotisk å ta 180 studiepoeng i noe du ikke veit hva du skal bruke til når du er ferdig. Anbefales ikke. Likevel angrer jeg ikke. Det å angre er bare unødvendig bruk av krefter, spør du meg. Gjort er gjort, også går man videre.

 
Det er veldig lite bilder som er relevant for dette skribleriet her, så her er altså to bilder av meg med mine to ulike lesebriller på. Brillene til venstre har jeg døpt redaktør-brillene fordi jeg ser ut som en mann fra 60-tallet og til høyre har vi altså Texas-brillene mine. Texas-brillene har leopardmønster og jeg føler meg som en slik en harry overklasse-lady når jeg har de på. Random!

Psykolgiåret mitt var egentlig bare en backup-plan hvis jeg ikke skulle komme inn på idrett. Det gjorde jeg altså ikke fordi hele verden bestemte seg for å ha knallgode karakterer bare for å gå ett år med idrett og gjøre meg ulykkelig. Hva jeg skulle jeg med et årsstudium i idrett, spør du? Jeg skulle søke meg inn på PPU og bli gym-og medielærer. Den planen gikk jo rett i dass. Derfor har jeg brukt dette året på å tenke på hva jeg egentlig vil bli og hva jeg trives med å gjøre. Plutselig en dag gikk det opp for meg: det er journalist jeg skal bli. Hvorfor det? Lurer du sikkert på, og da kan jeg fortelle deg at det er det mange grunner til. For det første har jeg alltid likt å skrive og jeg jobber som sagt aller best under press. Jeg er evig nysgjerrig og blir veldig lett engasjert, dessuten mener jeg at skriving gjør alt bedre. Jeg kan gi deg grunner til evigheten og forbi, men det blir kanskje litt vel langtekkelig, så jeg lar det bli med det. 

Jeg har egentlig ikke så mye mer å meddele, men det er jo ingen grunn til å slutte å skrible for. Nok en artikkel stirrer på meg, krysskorrelasjonene ler av meg og teen min begynner å bli kald. Planen er derfor å lese den masete artikkelen, be krysskorrelasjonene å holde kjeft og lage meg ny te. Problemer er til for å løses, tross alt.

Vår, vind og vitenskap.

Endelig er det ordentlig vår ute, og med våren kommer også eksamenstid. Med eksamenstid kommer kjedsomhet og vitenskap, og med vitenskap kommer tydeligvis vinden. Det blåser skikkelig ute. Veldig lite interessant egentlig, men det måtte bare nevnes. Det er plastpose som driver å flyr frem og tilbake utefor vinduet mitt og jeg får litt vel mye assosiasjoner til American Beauty. Jeg liker virkelig ikke den filmen. Nå sitter jeg egentlig å skriver på en eksamensoppgave som skal leveres om en ukes tid, og dermed er det altså naturlig at jeg vil gjøre alt annet enn akkurat det. Jeg har vaska, jeg har sett på film, jeg har vært jobb og jeg har hørt på musikk med tilhørende nerdedansing. Hvordan det går med oppgaven, spør du? Joda, det går fremover, jeg skal bare lese sånn 80 sider, plotte inn 3000 tegn til og levere den. Det er ganske overraskende hvor rolig jeg foreløpig er, men akkurat når det kommer til oppgaver stresser jeg ikke så mye. For ett år siden skrev jeg 3 oppgaver på fire dager. Nå skal jeg skrive to på en uke i samme fag. Klarte jeg det, klarer jeg dette også. Jeg har store planer om å bli sittende her resten av dagen. Ved spisebordet mitt altså, ikke på skolen.  Skolen stresser meg. Skolen må til når jeg skal lese effektivt. Skolen er ikke passende for å skrive oppgaver.

 
Prokrastinering som bærre rækkern. Har du sett Pay it Forward? Ikke? Se den. Hvis du ikke begynner å grine på slutten, så er det noe gærent med deg.

Må kanskje nevne at jeg var i Drammen for ett par uker siden. Hadde rett og slett et veldig stort behov for være med familien, så da fløy jeg heimatt og blei i nesten to uker. I Drammen var det vår. Dro fra Trondheim med snø på jakka og kom til Drammen med solbrillene på. Etter noen dager kom Julia hjem fra Danmark og for første gang siden jul var alle fire familiemedlemmene i samme land og i samme by. Det var stas! Fikk også møtt ett par andre folk jeg ikke ser hver dag, og vi rakk til og med å se The Avengers på kino i 3D. It was awesome! Og det kommer fra en som vanligvis ikke interesserer seg for superhelt-filmer. Etter kinoturen blei det en halvspontan tur på byen som gjorde at jeg gleda meg enda litt mer til å komme hjem til sommern. En dag oppdaga jeg at jeg nesten ikke hadde brukt ei krone mens jeg var hjemme, så jeg spanderte frokost på meg selv fra Baker Hansen som ligger en bitteliten spasertur fra leiligheta til mamma. Det er sjeldent jeg bruker nesten 100 kroner på frokost for å si det sånn, så det var på sin plass å nevne. 

 
God frokost og kaffe fra Baker Hansen. Jeg så hvertfall veldig fornøyd ut.

Plutselig en dag kom jeg på at jeg kanskje måtte sette nesa hjemover snart, for både jobb og studiene kalte så høyt at jeg nesten fikk vondt i hue. Så da bestilte jeg tur heimatt med lavprisekspressen slik at jeg rakk å dra innom Tonjes bursdags/teselskap på kvelden. Jeg var veldig sliten og kald når jeg kom frem til Tonjes og Sigurds ringe bolig, fordi jeg hadde glemt jakka mi i Drammen. Det gikk fort over da jeg fikk en tekopp i hånda og klemmer fra søte mennesker. Da jeg stod der med tekoppen i hånda begynte jeg å grue meg veldig til å flytte fra Trondheim. Flytte fra Tonje? Flytte fra Samfundet? Flytte fra alle jeg har blitt så glad i? Forlate Mari? Dra fra Julia? I et øyeblikk glemte jeg helt grunnen til at jeg skulle flytte i det hele tatt. Jeg glemte at jeg ikke kan bli her hvis jeg vil utdanne meg som journalist, glemte at jeg egentlig har lyst på nye utfordringer og å bo i en annen by. Jeg glemte alt samma og bare kikka på Tonje og lurte på hva i all verden jeg tenkte med. Det ble plutselig littegranne uvirkelig at bare skulle bo her i en måned til.

Jeg som egentlig ikke er så glad i forandringer skal faktisk pakke sammen livet mitt som jeg har bygd opp her over fire år og flytte til en helt ny plass. Forlate alt som er kjent, trygt og godt og nok en gang hive meg ut i noe som er totalt ukjent for meg, som Trondheim engang var. Jeg må få meg nye venner og en ny jobb. Jeg må starte helt på nytt nok en gang. Misforstå meg rett her, jeg er veldig motivert for det, men det er likvel trist å dra fra så mange fine mennesker og en plass jeg har blitt så glad i. Om jeg kommer til å bo i Oslo, Stavanger, Bodø eller Volda veit jeg ikke før langt uti juli. I mellomtida skal jeg bo i Drammen og nok en gang tilbringe sommeren på Kafé Mi Rakel. Jeg liker sommerne hjemme. Da får jeg vært sammen med familie og venner jeg ikke får sett så mye resten av året. Heldigvis er Mari også hjemme i sommer, så henne får jeg sett masse før jeg flytter videre til ukjent territorium. Uff, jeg gruer meg til den dagen jeg faktisk flytter. Det er så mange ting man ikke helt skjønner å sette pris på før det ikke skal være mer. Det er som et kapittel i livet mitt er over og jeg skal begynne på et nytt. Den siste setninga der var veldig poetisk syns jeg, trodde ikke jeg hadde det helt i meg!

Nå kom jeg litt ut av hva jeg egentlig dreiv å plapra om, men poenget er at jeg syns det er litt vanskelig å konsentrere seg om skole når jeg egentlig tenker på alt annet som skal skje. Jeg må bare ta en ting av gangen og prøve å konsentrere meg om det som skjer akkurat nå. Og hva skjer akkurat nå? Nå skal jeg bla om en artikkel om rasjonalitet og intelligens og prøve å oversette en massiv krysskorrelasjon mellom utallige tester for å se hva som er verdt å diskutere i den forbanna oppgava. Foreløpig ligger artikkelen bare der og stirrer på meg. "Leeeees meg," hvisker den, mens de andre artiklene maser om at jeg skal lese de en gang til. Makan til kravstorhet altså...

Lukas Graham

For første gang i historien har min søster Julia kommet med et musikktips til meg, og det var i grunn både hun og jeg overraska over. Vi har utrolig forskjellig musikksmak og er stort sett uenig om hva som er bra, men en ting har vi blitt enige om: Lukas Graham er dritbra. Det er et dansk band med en kar ved navn Lukas Graham i spissen som forsåvidt også spilte lillebroren til Mads Kromborg i en av våre kjære barndomsfilmer Krummerne.

Lukas Graham spiller en form for poppete soul eller soulete pop, alt ettersom. Etter min definisjon er i hvertfall musikken ekstremt fengende og jeg måtte riste litt på bakdelen da jeg satt på plata i dag tidlig. Jeg er en smule imponert over at vokalen er såpass stabil og god gjennom hele plata, og da gjør det ikke så mye at tekstene ikke er de dypeste på jord. Jeg kjøpte debutalbumet på en plateshappa i Danmark, men man får den visst også på cdon.com. Jeg anbefaler alle å høre litt på'n Graham og bli revet med av catchy rytmer og en knallbra vokal.

O holy påskeferie!

Selv om påskeferien er over for de fleste har jeg tatt meg den frihet til å ha ferie helt til i morgen. Jeg befinner meg nå i Drammen etter nesten ei uke i det danske land. Vi ankom frikadelle-landet sist onsdag og bobilte til Jelling. For å komme til Jelling må man først kjøre ut i ingenting også kjører man forbi noen traktorer, ned en bakke (ja, vi fant faktisk en bakke i Danmark!) også litt mer ut i ingenting og plutselig kommer det frem en bitteliten by og der bor Julia. I "byen" heter alt Jelling foran hva enn det nå er; Jelling pizzeria, Jelling begravelsesbyrå, Jelling radio, Jelling kro, jeg kunne holdt på i en evighet. Det finnes også et eget Jelling øl som kommer fra Jelling bryggeri. Jelling, Jelling, Jelling. Men en ting skal sies, selv om byen er bitteliten, er det knallgod mat på Byens Hus til slikk og ingenting. Vi spiste der både første og siste dagen i Danmark og var veldig fornøyde med det. Da vi skulle plukke opp Julia i Jelling hjalp vi henne med å flytte sånn noen hundre meter oppi gata til en slags gård. Der er det ørtiførti katter.

  
Jeg var i lykkerus over at det var asfalt og ikke snø på bakken. Og sjekk utsikten fra Julias nye bosted!

Etter en natt i Jelling svuppa vi ned til Christiansfeldt for å si hei til farmor før vi tok den nesten planlagte turen til Tyskland, nærmere bestemt til Flensburg. Der befant alle i hele verden seg, føltes det ut som, og jeg tror også trynet mitt uttrykka akkurat det jeg følte under den turen. Julia påpekte at hun foretrakk å ikke se på meg i det hele tatt, og det skjønner jeg godt. Vi spiste på en tilfeldig italiensk restaurant (god lasagne) også bobila vi videre. Vi parkerte bobilen i oppkjørselen til tanta vår den kvelden og sov der. Greia var bare den at innkjørselen var en oppoverbakke. Vi sov i vinkel. Det hele var i grunn ganske komisk og jeg var glad jeg ikke datt ut av senga i løpet av natta. Neste morgen våkna jeg av Julias mobilalarm med Knudsen & Ludvigsens God Morgen Norge sånn klokka alt for tidlig og jeg blei drit-pisse forbanna. For pappa og Julia er ferie å stå opp klokka åtte om morgenen. Fire ganger skreik Knudsen og Ludvigsen til meg og jeg skreik tilbake til den at den måtte holde kjeft, men det ville den ikke for man må taste inn kode for å skru den av og Julia var ikke der og jeg var sur for å si det mildt. Så jeg skreik til pappa og jeg skreik vel litt til Julia også da jeg fant henne før jeg måtte stå opp å sparkle meg menneskelig. Det var nemlig tid for påskefrokost med familien og vi skulle leite etter påskeegg i hagen. Jeg fant mitt aller først og var vel kanskje litt drøyt stolt av meg sjæl. Små gleder! De neste dagene var vi hos flere familiemedlemmer og det var utrolig koselig å se igjen alle sammen. Julia prata dansk i ett kjør og blei til slutt så språkforvirra at hun ikke visste hvem hun skulle snakke hvilket språk til. Det gikk litt om hverandre. De fleste var imponert over dansken hennes og det var vel vi også i grunn. Flink søster. Søndag kveld var det på tide å bobile til båten igjen. Vi leverte Julia tilbake til Jelling og dura avgårde. Rakk nesten to filmer og en Jarle Bernhoft konsert på tv før vi var i land halv tre på natta. Da vi kom hjem sovna jeg nesten før jeg traff puta.

 
Is i Christiansfeldt og Helle & Ingvil i Oslo.

Dagen etter var jeg inmari sliten, men det dreit jeg litt i fordi jeg og Ingvil skulle til Oslo for å besøke Helle. Jeg gleda meg veldig og det ble like koselig som jeg trodde, om ikke enda litt kosligere. Vi dro på en 60-talls restaurant og burgern der var knallgod. Vi så også to kjendiser: Stig Henrik Hoff og Henrik Thodesen. Så rusla vi ute i regnet og spiste Mcflurry før vi slo leir hos Helle igjen. Før vi visste ordet av det var vinflaske nummer to åpna og tida fløy avgårde. Da jeg kom hjem til mamma blei det enda litt mer vin før jeg snorka så hele bygget rista. Tirsdag ble med andre ord en hviledag. I går dro jeg til mormor og ble fôra med vafler og daim før det blei kaffe med Bergan på Diva og middag hos mamma. I kveld blir det kino og i morgen skal jeg hjem. For en påske! 

Påske, påske, påske!

Nå skulle jeg bare hatt et bilde av en påskekylling også blitt ferdig med detta innlegget her, men neida, påskepraten er herved satt i gang. Så hva skal jeg i påsken? Spør du. Skal du på en hytte og fråtse i smågodt? Skal du på fjellet og gå lange skiturer med familien? Skal du pynte hybelen med små, gule kyllinger og lese påskekrim? Nei, nei og atter nei. Jeg skal til Danmark! Jeg og pappa tar bobilen fatt og båter oss over til vår danske familie. Det er på tide å se søstern igjen som har slått seg ned i frikadellenes land helt til slutten av april. Det er også på tide å hilse på resten av familien, for det begynner å bli noen år siden sist. 

Onsdag morgen bråker Danmarkseventyret løs. I kveld flyr jeg heimatt til Drammen, i morgen tidlig bobiler vi til båten, så båter til Danmark også bobiler videre til Julia. Deretter blir det bobiling rundt til familie, mulig en tur til Tyskland og av en eller anna grunn vil søstern til Legoland, så da svupper vi vel innom der også. Så lenge jeg får en nøkkelring eller to så er jeg fornøyd. Jeg elsker nøkkelringer. Jeg har mer nøkkelringer enn nøkler.

 
Til venstre ser man at mine to nøkler har selskap av nøkkelringer fra blant annet Spania, Kroatia, Køben, Disneyland og London. Til høyre er den superpraktiske koffert-bagen min som skal dumpes på flyet i kveld.

Jeg gleder meg veldig til å gjøre noe annet enn det jeg alltid gjør her i barteby og jeg gleder meg til å kunne gå i mine nye tøysko uten å fryse på beina. Sist jeg snakka med Julia ga hun klarsignal for tøysko, så jeg krysser fingra for at det fortsatt stemmer. Her snør det. Det har det gjort i sånn to-tre dager. Det er april, for crying out load! Det skal ikke være snø nå!


Fine tøyskoa. Og snø. De er en dårlig match. Skjønner ikke hvorfor de ikke kommer bedre overens.

Jeg har også kjøpt meg ny joggebukse etter å ha tafsa på Sandra sin som kjentes så behagelig ut at jeg nesten holdt på å daue. Jeg kunne gifta meg med den. Jeg ville også gifta meg med en melon her om dagen fordi den var så himla deilig. Lite kjærleik på meg om dagen med andre ord. Ikke vanskelig å lure meg inn i ekteskap. Jeg ble telefonfridd til her en dag også, og sa ja. Jeg er altså telefonforlova. Veldig dypt og sånn.

Som du skjønner har jeg veldig lite å gjøre akkurat nå. Det er påskefri og jeg begynner jeg ikke på jobb før klokka tre. Roomien min og alle andre har allerede dratt hjem, så de siste dagene har jeg spilt grellhøy musikk og sysselsatt meg ved å danse på kjøkkenet, danse på badet, danse i sofaen og tatt tusen unødvendige bilder av alskens drit. Jeg har også gævla så høyt at jeg nesten har blitt litt kvalm av meg sjæl. Jeg håper virkelig han som bor vegg i vegg med meg har dratt hjem for påsken for jeg har ikke engang prøvd å dempe meg på noen som helst måte.

Så nå er jeg klar for Danmark og veldig klar for noen dager i Drammen etterpå. Blir herlig å se folk igjen!

 

Valentourettes!

Valentourettes på Samfundet i kveld! WOHO!

Allsang, øl i håret og øl i hånda. Æ glær mæ!

Torsdagskalas og helgero.

Tida flyr rimelig fort om dagen, så jeg glemmer selvfølgelig at jeg skal drive med detta skribleriet her. Så hva har skjedd siden sist? Jo, nå skal du høre her.

I forrige uke kjøpte jeg klær for andre gang i 2012. Dette er en sensasjon. Vanligvis tar jeg det en gang i halvåret og da er det stort sett fordi jeg har gått lei av å vaske klær så ofte. Nå sitter jeg her og gliser over at jeg ikke behøver å vaske klær på sånn to uker. Kjøpte også ett par billige sko som var knallfine, men det er bare ett problem - de sier klikk, klakk når jeg går. Det viser seg at jeg blir paranoid av sånt. En halv dag med klikk,klakk holdt i massevis og nå står de i gangen og ler av meg. Dumme skoa.

  
Klikk,klakk,klikk,klakk sier de. Hele tiden. Som kakkelakker. Men jeg har også kjøpt en Beatles t-skjorte og hver gang jeg ser den får jeg Paperback writer på hjernen. Man blir glad av sånt.

Denne uka har gått som vanlig med skole og jobb. Jeg har fått døgnrytmen min på rett kjør igjen og klarer dermed stort sett å holde meg våken når jeg skal lese überkjedelig pensum på skolen. Prøver fortsatt å kurere kjedsomheten min og foreløpig går det den rette veien. Jeg har kjøpt en treningsdvd som jeg testa i går og nå er jeg så støl at jeg nesten ikke kan gå. Det var med andre ord et veldig godt kjøp. På fredag skal vi på ølfestival å se Valentourettes (oh yeah!) og neste helg står Superfamily for tur. Litt action er det jo, for en gangs skyld. 

Action var det også sist torsdag. Da var det internfest på Samfundet og i den anledning skulle jeg altså gjøre noe jeg normaltvis ville unngått for alt i verden. Etter jeg sa ja, angra jeg skikkelig og da torsdagen kom trodde jeg at jeg skulle daue. Så hva skulle jeg gjøre? Hold deg fast, og forebered deg på å bli en smule sjokkert. Jeg skulle nemlig holde herrenes tale foran sånn 50 mennesker. Jeg hadde med andre ord sagt ja til mitt verste mareritt. Folk kan si hva de vil om at jeg er negativ eller skeptisk, men når det kommer til å utfordre seg selv kan de fleste bare holde kjeft. Jeg danker de ut på det punktet.

 
Til venstre ser vi hvordan talen min så ut på onsdag kveld. Det var vin innvolvert for å si det sånn. Til høyre ser man hvordan vi så ut da vi skulle ned til festlighetene i bjørnekostyme. Ja, jeg holdt talen i bjørnekostyme. Beat that!

Så hvordan gikk det med talen? Joda, det gikk. Med god hjelp fra mamma som roa ned sin lettere hysteriske datter, ble talen ferdig til slutt. Så bar det i vei til festlighetene. Det var god mat, masse vin og fine folk. Det var bare det at jeg var så nervøs på et tidspunkt at jeg satt med et hvitvinsglass og et rødvinsglass i hver hånd og skjalv som en og annen idiot, mens stakkars bordkavalerene mine trøsta meg så godt til kunne. Sånn en halvtime før jeg skulle holde talen begynte jeg å merka at fight eller flight-instintene mine kicka litt vel mye inn. Døra var jo... rett der borte, og det var jo bare å rusle ut, tenke jeg mens jeg knuga på talen min så knoklene mine ble blå. Jeg bare glana på døra... og glana og glana og glana. Så fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lov til å stikke av og plutselig var tiden inne. Pulsen min var så høy at jeg trodde jeg skulle svime av. På dette tidspunktet satt vi ikke ved bordet lenger, men alle stod i en halvsirkel rundt den som holdt mikrofonen. Jeg prøvde å flykte, men så blei jeg introdusert og mikrofonen ble deisa ned i hånda mi. Så stod jeg der da... Nå får det ryke eller reise, tenkte jeg og jeg åpna kjeften. Nå hadde det selvfølgelig vært hysterisk morsomt om at jeg hadde fortalt at jeg åpna kjeften og ut kom en massiv rap, men det gjorde det altså ikke. Fikk jubel etter setning nummer to og sånn ca 3 minutter senere var jeg ferdig. Jeg var så stolt at jeg gjennomførte det at det tøyt ut av øra mine. Så farlig var det jo ikke! Jeg har offisielt lov til å være litt høy på meg sjæl.

Fredagen gikk veldig rolig for seg på grunn av gårsdagen kalas, og på lørdagen var det på tide å kave seg på jobb klokka åtte om mårran. Jeg hadde fått nok festing for en stund og orka ikke noe mer boblevann den helga. På søndag var jeg skikkelig innstilt på å gjøre noe produktivt og innen klokka var tolv hadde jeg vært på joggetur, rydda, vaska, spist både frokost og lunsj og i tillegg farga håret. Jeg overrasker meg selv noen ganger.

Ps: forskningsrapporten min om false memory ble godkjent! Tænk ju til alle som hjalp meg med å gjennomføre eksperimentet. You are awesome!

God mandag.

Så var det mandag igjen. Syns dissa ekle dagene kommer litt for ofte, men jeg kan dessverre ikke stoppa tida. Det hadde forsåvidt vært ekstremt awesome. Tenk det'a?! Hvis jeg stoppa tida nå, så kunne jeg gjøre alt det jeg ville uten stress og mas, og så kunne jeg lest en hel del for så å trykke på play igjen og ha det gøy resten av semesteret. Jeg tror jeg kunne drept for å få den evnen... Nei, det var løgn. Jeg har alt for mye samvittighet til slikt, men jeg kunne slått noen veldig hard med ei steikepanne, det hadde jeg klart! Jeg ville også kanskje ofra en tå. Helst lilletåa om jeg kunne velge, men tilbake til poenget. 

Hvorfor er det en god mandag? Jo, det er fordi jeg klarte å stå opp helt uten assistanse av Mari (hun pleier å ringe klokka sju) og hold deg fast - jeg rakk til og med å dusje. Jeg hater å dusje om mårran fordi da blir det så himla kaldt og jeg er mårragretten nok fra før av. Vet du hva mer jeg gjorde? Jeg føna håret. Jeg føner sånn aldri håret. Fønern min fikk jeg som sånn hurra-du-kjøpte-abnomment-gave en gang. Dette ble veldig lite interessant, la oss snakke om noe annet. 

  
Ting jeg nettopp fant ut av: jeg hadde vært en blenende vakker kanin og jeg bør virkelig begynne å smile med underkjeven, der ligger trikset for å finne seg mannfolk - det er jeg overbevist om!

På lørdag dro jeg faktisk på skolen for å skrive oppgave (måtte bare steppe inn på jobb ett par timer først). Det gikk ikke så bra. Jeg fant fort  ut av jeg er totalt udugelig når det gjelder excel og signifikansnivå, så da slo jeg meg vrang og sa til roomien min at vi måtte ut på by'n. Da klokka slo halv seks var jeg hjemme fra skolen og hadde poppa den første ølen. Så spilte vi Alias med folk og dro på Samfundet etterpå. Nærmere bestemt på Bodegaen. For de som ikke henger så mye Samfundet (sikter litt til familiemedlemmer her, tviler på at mamma eller mormor driver å henger der i all hemmelighet) er altså Bodegaen kjøttmarkedet på Samfundet. Det er der alle 18-åringene jokker på hverandre på et blinkende dansegulv med musikk på full guffe og høy fyllefaktor. Med andre ord, ikke helt mitt favorittsted. Hvorfor var vi der da? Vi hadde med oss en 18-åring og alle de andre stedene var fulle... på begge måter. Jeg merka at tre timer med grisehøy dunkemusikk holdt for en stund. Jeg følte meg veldig gammal. 

Grunnen til at jeg stod opp klokka sju i dag var jo selvfølgelig at jeg skulle rusle til skolen med Mari for å skrive oppgave. Jeg har nå tusen ord igjen av kladderiet og stresser ufattelig lite med det. Slævra på fag-forumet om at jeg ikke skjønte driten og fikk svar om at det jeg gjorde var riktig. Det viste seg at jeg bare ikke skjønte at E-06 betyr at det er seks nuller foran tallet. Excel-schmeksel - hvem vet vel sånt? Hvis jeg ikke har nevnt det før, så skriver jeg altså en forskningrapport om falske minner. Ikke sånn uhorveldig spennende akkurat.

Heldigvis har jeg litt andre planer for dagen også. Jeg skal som vanlig på jobb klokka tre, men etterpå skal jeg være selskap/moralsk støtte for Tonje som skal sy noe jeg gleder meg veldig til å se ferdig. La oss bare si at vi skal på utkledningsfest på torsdag og kreativiteten har virkelig tatt av. Torsdagen er også grunnen til at jeg beit av meg alle neglene i går, men det vil jeg ikke fortelle om før det er overstått. Noen ganger syns jeg at jeg utfordrer meg selv litt vel mye. Blei du nysgjerrig nå? Det syns jeg du skal være. Jeg dør litt innvendig. Nå fikk jeg veldig høy puls bare av å tenke på det.... og der begynte jeg å skjelve. Herlig.

Slabbedask-søndag og hobbytanker.

I dag har vært en totalt tiltaksløs dag. Jeg har sett på tv, jeg har skypa og jeg har løst kryssord. Nå antar du sikkert at jeg var på grisefylla i går og er dermed i en zombieaktig tilstand i dag, men der tar du feil. Etter jobb i går gikk jeg hjem, strøyk alle klæra mine og så en hel sesong av How I Met Your Mother. Om du lurer, så syns jeg ikke livet mitt er sånn uhorvelig spennende.

Skole er kjedelig, by'n er kjedelig, tv er kjedelig. Det er kjedelig å lage mat, det er kjedelig å stå opp om mårran, det er kjedelig å dusje. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. På et eller annet tidspunkt må jeg enten godta at livet ikke er så himla spennende eller gjøre noe med det. Hvis noen sitter på en hemmelig metode for hvordan man gjør livet sitt spennende så setter jeg pris på om de deler det med meg. Jeg har vurdert å skaffe meg en hobby, men jeg klarer ikke finne noe jeg virkelig har lyst til. Strikking, brodering og hekling er uaktuelt. Fotball har jeg ingen interesse for, gitar har jeg ikke tålmodighet til og jeg gidder liksom ikke begynne å lage keramikkvaser heller. Noe må jeg da finne på!


Triksing med snusboksen telles ikke som en hobby...

Noen ganger så lurer jeg på hva jeg egentlig dreiv med før, når jeg ikke syns livet var så himla kjedelig. Da vi var unge og dumme gjorde vi ikke så himla mye annet enn å feste, sitte ved pc-en, høre på musikk og henge med venner på fritida, men da var alt spennende. Før ungdomsåra kicka ordentlig inn spilte jeg håndball og enda tidligere i livet dreiv jeg med ridning, men jeg kan liksom ikke parkere en hest under treet i hagen akkurat. Jeg har jo prøvd litt av hvert i løpet av åra: turn, speidern, ballett, jazzballett, bass, gitar, håndball og ridning. Det var det jeg kom på i farta. Har også drevet litt med hobbyfotografering og på et tidspunkt starta vi en band som het Anti Pånni. Vi spilte én konsert, første og siste. Måtte fungere som både bassist og vokalist og det førte til at jeg var svært nærme å faktisk hoppe ut av vinduet. Jeg trodde jeg skulle dø av angst. Det hjalp ikke at en retard fotograf fra Lierposten stakk et kamera oppi trynet mitt heller. Jeg turde aldri se det bildet som kom på trykk. Min flørt med bandverdenen gikk med andre ord fort over.

Jeg starter herved "Prosjekt anti-kjedsomhet" og gir meg ikke før jeg finner noe som jager kjedsomheten vekk. Det er greit å kjede seg i ny og ne, men det er ikke greit å ha det kjedelig 24 timer i døgnet. Noe må gjøres! It's on!

Siri Nilsen - alle snakker sant

I januar oppdaga jeg Siri Nilsen, og det er jeg fryktelig glad for. Hun har en utrolig behagelig stemme og jeg elsker at hun synger på norsk. I år ble hun velfortjent nominert til spellemannsprisen og snart skal hun ha barn med komiker Anders Bye. Fantastisk dame!

Hvis du ikke ble sjarmert av detta her, så veit ikke jeg altså!

"Asthma is sexy!"

Jeg fant en t-skjorte på nett som rett og slett hevdet at astma er sexy. Hvis du skulle være usikker på noe som kalles ironi, så er ikke astma sexy - i det hele tatt. I should know. Det har seg nemlig slik at når jeg blir forkjøla så kicker astmaen inn for fullt. Er jeg forkjøla nå? Ja. Er jeg sexy nå? Vel, alt kler den smukke (se for deg at jeg slenger litt med håret og får et slæskete blikk når du leser det siste).

  

Jeg vil nå si at t-skjorta til høyre er mer passende enn fjaset til venstre.

Nå skal det sies at jeg heldigvis ikke har en heftig form av astma, jeg får stort sett bare astaanfall når jeg er forkjøla, men jeg kan også reagere på kulde, støv, trening, dårlig luft og noen ganger kommer det bare sånn helt uten videre.I Stavanger satt vi bare og så på tv også plutselig fikk jeg et skikkelig astmaanfall. Naturlig.

I det siste har astmaen eskalert seg litt drøyt mye syns jeg, så nå har jeg alliert meg med roomien min i tilfelle det skulle bli for ille. Jeg veit ikke med deg, men jeg syns liksom det er litt kjekt å klare å puste. Det verste som kan skje er at jeg må på legevakta også fikser de meg der, men la oss bare krysse fingra for at det ikke skjer. Foreløpig bruker jeg to forskjellige inhalatorer og prøver å ikke tenke på at jeg puster tungt. Medisinene fungerer heldigvis, men jeg får en søt bivirkning som innebærer konstant skjelving på hendene. Det er i slike stunder jeg er glad jeg ikke driver å maler modellfly eller broder duker. Det blir mye tv, kryssord og angrybirds for å si det sånn.

Med andre ord gikk det dårlig med å erklære meg selv frisk i dag. Begynte å hoste veldig i går kveld/natt og da ville astmaen være med, så hosten og astmaen gikk hånd i hånd og holdt meg våken til halv fire i natt. Foreslo for dem at de kunne rusle hånd i hånd vekk fra meg og opp til himmelen, men det ville de ikke være med på. Stae beist er dem. Jæklane. I morgen skal jeg basta bom på jobb for nå er jeg drit forbanna lei av å stirre på kassa og krangle med sjukdom. Begynner å bli sprø. Nå har jeg vært innesperra så lenge at jeg nesten er redd for at jeg har utvikla sosial angst i løpet av uka. Det får jeg heldigvis testa i mårra.

Fant forresten ut av at personer med astma kan få tilskudd til trampoline av NAV. Score!

Sjukdom og Stavanger.

Sist onsdag var det på tide å flakse nedover til Stavanger der Kaizers-konsert stod på menyen. Konserten var awesome! Noe annet hadde blitt for dumt. Blei i Stavanger helt helt til søndag og fikk til og med sett Universitetet i Stavanger. Tok også turen innom Tappetårnet (studentbaren på UiS) og det blei en rimelig artig kveld i grunn. Det var i grunn en del artige kvelder og det var litt kjedelig å tenke på at jeg skulle hjem til barteby igjen. Turen ned til Stavanger klarte jeg å sammenligne med en tur til gynekologen - det er lite hyggelig og man vil bare ha det overstått. Turen tilbake var mer som en tur til Notodden - det er helt greit, men du vil helst være et annet sted. Etter en mellomlanding i Bergen og ett par bussturer ankom jeg hybelen min. Der var det kaldt.

Sov skikkelig dårlig den natta og våkna med noen uhyggelige influensasymptomer. Symptomer blei fort til fakta og jeg måtte krype til korset og sykemelde meg fra jobb. Jeg følte meg faktisk så crappy at jeg ringte mamma og sutra  - det gjør jeg ikke ofte lenger! Etter tre lange og sengeliggende dager klarte jeg endelig å kave meg opp av senga, og i morgen erklærer jeg meg selv for offisielt frisk. Så rævkjedelig som jeg har hatt det de siste dagene er nesten ikke menneskelig. Nå er det på tide å bevege seg utenfo hybelenes fire vegger igjen.

Sånn har jeg altså sett ut siden mandag. Halvsovende og blendende vakker. Og ja, jeg har leopardsengetøy.

Så hva er det å finne på når man så vidt orker å løfte lillefingern? Jo, det er jo en liten sak kalt en tv da... Det har gått i alt som er mer spennende enn sporten på TV2 (jeg har ikke NRK1). Dessuten har jeg spilt Angry Birds og Mahjong til krampa tok meg. Jeg har også skypa med søstern og spilt Wordfeud med ord som egentlig ikke finnes. Det sier seg selv at det kan bli ganske vanskelig å finne noe å gjøre når man befinner seg i en seng (sovesofa) 24 timer i døgnet. Men nå, nå venter verden (også kalt skolen) på min nærvær og alle kommer til å juble ved mitt gjensyn. Det blir ballonger, det blir konfetti, det blir kake! Det er viktig å påpeke at dette bare skjer inni mitt eget hode og kan dessverre ikke overføres til virkeligheten. Det kan sjeldent det. Men jeg skal gå med Mari til skolen i morgen da, og det er jo noe!

Lur lørdag.

Det er noe med å stå opp før klokka åtte på en lørdag som liksom ikke helt appelerer til meg. Tre vekkeklokker og ett minutts gåtur senere befinner jeg meg anna hver lørdag på jobb. Motivasjon? Jeg drikker cola light til frokost og hører på musikk. Radio? Det er ikke musikk. Det er bare... lyd. Jeg har selvfølgelig med meg ipod-høytalern min, så jeg om og om igjen kan bli overraska over hvor utrolig god musikksmak jeg har. Jeg tar egoboostene mine der jeg kan få dem.

I går var det utrolig stille, men jeg kokte jeg kaffe som en gærning, for kaffe skulle folk ha! En halvtime før jeg skulle stenge så jeg ikke helt poenget med å lage mer kaffe, det var jo ingen på senteret. Plutselig kom alle. Fail. Kaffe,kaffe, kaffe. Alle var snurte for at jeg ikke hadde mer kaffe og de måtte vente i hele 3 minutter på ny. Oh, the horror. Kafeen var full og plutselig ble det tomt for kaffekopper. Måtte rive koppene ut fra henda på kundene for å samle inn flere. Og ja, det var en dramtisk og overdrevet versjon av det som egentlig foregikk.

 
Det var hull i skoen min. Upraktisk, men det gjorde ikke noe for jeg oppdaga at oppvaskemaskina så ut som et ansikt og jeg kalte den Ørjan. Man må poke den i høyre øye for at den skal starte.

Da jeg hadde stengt, rydda bort maten og printa ut oppgjøret kom ei dame bort og spurte om jeg hadde stengt. Neinei, jeg liker bare å gjemme varer fra kundene, tenkte jeg, men svarte høflig at joda, jeg har stengt. Hun prøvde dermed å sutre seg til å få kjøpt noe. Du vet, sånn som små barn gjør, bare uten tårer. Hun la om til en litt sånn søt, barnestemme som jeg tipper ofte har fungert på litt hjernedøde menn. Er jeg en mann? Nei. Er jeg hjernedød? Nei, selv om noen sikkert har lyst til å diskutere akkurat dette punktet. "Vææææær så snill?" Kvitra hun, og jeg gjentok mitt svar og fortalte at jeg hadde tatt oppgjøret. "Er du heeeeelt sikker?" Fortsatte hun. "Kan jeg ikke bare kjøpe eeeen ting?" På dette tidspunktet begynte hun å bli rimelig irriterende, så jeg svarte at "ikke hele verden sentreres rundt deg vettu, vennen." Nei, det gjorde jeg ikke. Et enkelt "japp," gjorde susen og hun subba avgårde med et liksom-surt ansiktsuttrykk. Som et barn som ikke fikk sjokoladen sin. Kjøp donuten din et annet sted, kvinnemenneske, et nei er et nei.

Litt utover kvelden dro jeg til Tonje for å ta en øl og slævre litt. Det blei til at vi så på Gladiatorene på svensk tv mens  vi lo av gladiatormenn med fiffige, små antrekk og jeg skreik litt til tven som om de kunne høre meg. Intelligensen min er som vanlig på topp. Blei ikke noe bedre av at Tonje viste meg et klipp av "ei skikkelig dum dame" som ikke visste hvor Budapest var. Kremt. Dumme dama visste ikke jeg heller. Hun trodde riktignok at Europa var et land, og jeg trøstet meg selv med at jeg i det minste visste litt mer enn henne. Det hele endte med at vi testet oss selv i Europas hovedsteder... det var vi ikke så flinke til. Etter all kunnskapstestinga bussa vi til Samfundet og spilte banagrams med koselige folk. Bananagrams er awesome, bare sånn i tilfelle du ikke visste det.

  Sjekk hva jeg kan'a!

Nå kommer vi til det punktet i et blogginnlegg der det er på tide å skryte litt av seg selv. Lei av bloggskryting? Trykk på krysset i høyre hjørne. Værre er det ikke. Jeg er nemlig veldig stolt av meg selv fordi jeg klarte å ta siste buss hjem i går! Ikke siste nattbuss - siste rutebuss. Tanken på nok en fyllesjuk søndag gjorde alkoholinntaket veldig lite fristende og sofaen, min forlovede, veldig fristende. Nå har jeg nemlig forkastet hemsen som seng og sover på sovesofaen hver natt. Den er bredere og tven er rett foran den. Perfekt. Forlovelsen vår går med andre ord fremover, snart blir det vel bryllup. Det er jo ikke det verste man kan ende opp med! Den er aldri uenig med, den tar aldri for mye plass, den er til å stole på, den går aldri fra meg og er utrolig komfortabel. Jeg har dessuten sjeldent lyst til å gå fra den og jeg kan antaste mobilen min uten at den reagerer engang. Mulig det er den perfekte ektemann.

Jeg våkna hvertfall veldig uthvilt i dag og var utrolig fornøyd med gårdsdagens innsats. Må gjentas.

Sånn går nu dagan...

Jeg har så himla lite å si om dagen at det nesten er litt flaut. Det skjer absolutt ingenting spennende. Jobb og skole, skole og jobb, og en bytur i ny og ne. Same old, same old.

Søstern har tatt motet til seg og flykta landet. Det er jo klart at det er viktig med landegrenser når hun har  drivi å holdt ut med alt slaberaset mitt. Eller så er det mulig at hun skal tre måneder i praksis. Tror sistnevnte er mest sann, men jeg er ikke helt sikker. Hun bodde hos meg i noen dager før hun dro, og det gikk overraskende bra. Vi begynte ikke engang å slåss! Vi var begge imponerte over hvor utrolig høflige vi var mot hverandre. Nå skal det sies at høflig bør setter i anførselstegn. Det er tross alt søstrene kork det er snakk om der frasen "er det rart vi er single?" ofte blir utropt med etterfølgene usjarmerende latter og slenging med armer og bein. Vi er veldige sofistikerte altså, jeg lover.

Søstrene Kork gone blond.

Etter min søstern avreise valgte jeg å innlede et forhold til mobilen min. Den holder meg med selskap i enhver kjedelig situasjon med angry birds, bobleshooter, facebook og kamera. Det er det nærmeste jeg kommer noe som helst form for romantikk om dagen. Jeg er forlova med sofaen min og har et forhold på si med min samsung galaxy - snakk om kjærlighet! Jeg sitter på den ene og holder den andre i hånda, snart tyter det vel røde roser og hjerter ut av øra mine også.

Det har blitt et par byturer på nyåret, og ett par av kveldene har jeg prata så mye at jeg rett og slett har klart å bli lei av min egen stemme. Dagen derpå har derfor blitt en stille seanse der min egen stemme konstant irriterer meg. Som alltid skal jeg bare en liten tur ut og ender med å dra hjem når normale mennesker går søndagstur med barna sine. Godsitater som "ingen er svikere når klokka er kvart over sju om mårran," og "det er her sex kommer for å dø" hører med i lystige lag på lugubre steder. Sist bytur førte til en veldig sliten søndag der jeg svuppa bort til Mari og det blei til et søndags-slaberas uten like. Det sosiale filteret forsvant og vi blei så usjamerende store i kjeften at det nesten var litt pinlig. Det var kanskje litt kjipt for Maris samboer som ufrivillig måtte lytte til våre søte ord og være vitne til vår ustanselige sjarm, men så ille kan det ikke ha vært for han sendte med meg mat heimatt. Lærdom: dra til Mari, legg fra deg filteret ved døra - få mat. En veldig god deal spør du meg.

 
Piknik-vors hos Tonje.

Til neste uke drar jeg til Stavanger for å besøke Martine og ikke minst se Kaizers på Folken. I all kjedsomheten er det fint å ha noe å se frem til. Det er forsåvidt også fint å ha noe å ha på seg, så derfor tok jeg motet til meg og kjøpte meg klær for en sum jeg nesten var litt stolt av. Ja, summen var høy. Ja, jeg trengte klær. Nei, det var ikke gøy. Det var en pain in the bakdel, men nå er jeg altså betydelig fattigere og klesskapet mitt har slutta å gråte hver gang jeg åpner det. Fikk litt vondt i hjertet mitt av all klaginga fra det forbanna skapet. Nå kan det i det minste holde kjeft og jeg slipper å vaske klær hele tida. Vinn, vinn.

Jeg har hvertfall funnet trikset med å ikke omkomme av kjedsomhet, og det er noe som kalles musikk. Vet ikke helt om du har hørt om det før, det er ganske fremmed for mange. Hvertfall for de som liker PJ Harvey. Hvis jeg kreperer innvendig setter jeg bare på musikk også blir det bedre. Det er magi! Reine Harry Potter-stemninga. Kanskje ikke så rart når bilen fra Harry Potter står utenfor leiligheta til mamma.

 

Just saying.

Nytt år, nytt forsøk.

Da var jula over og i morgen er det offisielt skolestart på Dragvoll. Bøker er bestilt, penner er samlet og humøret er såder. Om jeg gleder meg? Næ. Om jeg drar likevel? Oh yes. Motivasjonen min har fikk et spark i ræva da jeg under den intense eksamensperioden i desember lagde en film til meg selv. Den forklarer hvor dumt det er å ta skippertak og hvor forbanna slitsomt det er, etterfulgt av litt random dansing til Bob Marley, naturlig nok. Filmen heter "Til fremtidige Pernille" og det er noe med å få litt kjeft av meg selv som setter ræven min i gir. Jeg har rett og slett manipulert meg selv til å bli motivert. Gratuler meg. Velkjente fraser som  "Hvorfor kan jeg ikke bare begynne å lese litt før?" og "Du er ikke dum, du bare tar noen dumme valg iblant" ble hyppig slengt ut av en sliten eksamenskjeft. Ett par klipp med etterpåklokskap kom også med der jeg rett og slett tar en alvorsprat med fremtidige Pernille, kun avbrutt av en facinasjon av en heisekran utenfor vinduet. Lett distrahert? Overhodet ikke. Poenget er at fremtidige Pernille hører på fortidens Pernille og drar derfor på skolen i morgen. Flink pike.

 


Dette blir mitt siste semester i Trondheim og jeg skal være nyttårsforsettet mitt tro: jeg skal gjøre mest mulig ut av det. Hva nøyaktig dette innebærer har jeg ikke helt bestemt meg for enda. Jeg bare veit at jeg skal være betraktelig mer på skolen og bli med ting jeg vanligvis ikke gidder. Shopping på en lørdag? Jeg er med. Downtown? Hvorfor ikke. I dette sekund angrer jeg litt på at jeg nettopp skreiv detta. Verken lørdagsshopping eller downtown gjør meg noe mer enn littegranne kvalm, men jeg får bare gi det en sjanse. Det eneste jeg nekter er å dra på konsert med PJ Harvey hvis neket av en eller annen grunn skulle kravle seg oppover til barteby. Der går grensa. Jeg vil ikke dø av kjedsomhet.

 

Og sånn helt til slutt må jeg nevne at jeg har kjøpt meg ny telefon. Smarttelefon. Søstern sa til meg engang at jeg var gammeldags fordi jeg var så negativ til sånne "jåletelefoner" som jeg i hemmelighet har kalt det. Nå har jeg en. Jeg skjønner svært lite, skriver meldinger i en tempo som får meg til å bli sprø og syns det er kjempeekkelt at den hele tiden registerer hvor jeg befinner meg. Det føles ut som telefonen min stalker meg. Likevel har jeg blitt glad i den enorme, oransje kladden. Den har tross alt bobleshooter.

 

Les mer i arkivet » September 2014 » Februar 2013 » Januar 2013
Barfotlilli

Barfotlilli

24, Lier

Skap-drammenser som studerte i Trondheim, bor nå i Stavanger og er fra Lier. Skriver om studentlivet og hverdagen i oljebyen. Kritisk, tankefull og menneskelig.

Kategorier

hits