Barfot-lilli

Nok en morgen har jeg våkna av at jeg hadde en forstyrrende drøm om zombier. Jeg må slutte å se på The Walking Dead før sengetid, for det er sjokkerende nok ikke så himla behagelig å ha zombier som knasker deg på leggen hele natta lang. Til tross for traumer av å bli middag for daue folk med appetitt klarte jeg å trøkke i meg frokost mens jeg så på en dokumentar om ubåter som hadde sunket på National Geographic. Det meste blir spennende når man egentlig skal gjøre noe annet. Her en dag bakte jeg rundtstykker, og jeg liker virkelig ikke å bake. Det blei gode rundstykker da.

 
Død over penn og forbanna engelske forskningsrapporter. Død, I say, død!

17.mai ble feiret på lesesalen på skolen til Julia. Jeg tenkte at hvis jeg ikke skulle ha på meg bunad og gå i tog kunne jeg i det minste være sammen med familie. Jeg er ganske smart serru. Fikk faktisk gjort masse den dagen, og fikk også middag hos søstern. Score! På fredag var jeg på jobb og tjente til livets opphold. De meget etterlengtede pengene i tillegg til studielånet gjør pulsen min lavere og pengeforbruket mitt større. Jeg kan nå kjøpe noe annet en Firstprice-skinke. Hurra! Det bør nesten feires med bunad og flagg. I går leste jeg ikke så mye, men skreiv en hel del. Av en eller annen grunn dansa jeg en hel del også. Som en motreaksjon mot å skrive om intelligens og alle dens merkverdige prosesser. Dansing er ikke tenking hvis du gjør det på min måte, og min måte er selvfølgelig best. Skrivinga går forsåvidt veldig bra, men jeg må nok dessverre bare bli ferdig i dag. Regner med at jeg sitter her til langt på natt. I morgen må jeg nemlig begynne på oppgave nummer to som også skal leveres i detta forbanna faget. Den skal heldigvis være mye kortere, og det er enda godt for på onsdag skal begge skal være ferdig.

Jeg må også nevne at for to minutter siden sa jeg opp hybelen min. Tankene mine er med andre ord alle andre steder enn der de burde være. Jeg tenker på flytting, avskjedsfest og sommer i Drammen. Jeg tenker på is, sol, sykling og jobb. Jeg tenker på Oslo, Bodø, Volda og Stavanger. Jeg tenker på alt jeg ikke skal tenke på. Dessuten er jeg tom for mangote. Bare det i seg selv er rimelig grusomt vil jeg si. Drit i alt det andre, stopp verden - jeg er tom for mangote! Det er lov til å syntes synd på meg. Mangoteen var tross alt min trofaste følgesvenn gjennom livet. Og nå... nå må jeg drikke vann.

Crazy, stupid, love er en fantastisk film. Den har romantikk, den har komedie og den har faktisk også ett par overraskende elementer. Jeg ble helt solgt første gang jeg så den, og jeg blei det egentlig andre og tredje gang jeg så den også. Med skuespillere som Ryan Gosling og Emma og Stone må det jo bare bli bra, spør du meg. Hvis du liker filmer der man føler en trang til å si "nåååååh" samtidig som du ler, eller gjøre som Mari: slå den som sitter ved siden av henne, så bør du se denna.

Kort fortalt handler filmen om Cal og hans liv som nyseparert. På den litt vel motstandsdyktige veien mot å lære seg å leve uten kona, møter han den mye yngre kvinnebedåreren (ja, det ordet eksisterer ennå) Jakob som velger å lære han hvordan ting skal gjøres. Vi følger flere kjærlighetshistorier gjennom filmen som på en eller annen måte blir tvunnet sammen. Selv om man stort sett veit hva som kommer til å skje til slutt, blir man litt overraska når slutten faktisk nærmer seg. Så jeg befaler, in the name of romantisk komedie, at du nesten bare blir nødt til å se denna filmen.

Nok en dag sitter jeg i skrive-leiern min på hybelen og drikker mangote mens jeg prøver å konsentrere meg om å lese side opp og side ned om forskning innen psykologi. Det som er bra med å sitte hjemme å skrive er at det sjokkerende nok alltid er ledig plass her. Her er det ikke noe krangling om de beste plassene eller en nødvendighet å stå opp klokka seks hver morgen. I dag tidlig var jeg spesielt glad for at jeg slapp å stå opp før sola meldte sin ankomst, for jeg har hatt en ufattelig merkelig natt med massevis av rare drømmer som foregikk både på svensk, dansk og norsk. På ett eller annet tidspunkt våkna jeg og var uhorvelig tørst, på et annet tidspunkt var jeg overbevis at Rex Rudi hoppa ut av tegneserieboka og sang Elvis-sanger til meg. Det hele var bare totalt absurd.

 
Snus og mangote er perfekt tilbehør til en veldig kjedelig forskningsartikkel.

Jeg merker at jeg ikke kommer til å legge sjela mi inn i dette semesteret fordi jeg rett og slett ikke kommer til å bruke det til noe som helst, men jeg har på følelsen at jeg kommer til å lese psykologi på fritida når jeg er ferdig. Hvertfall biologisk psykologi. Det var sjokkerende interessant faktisk. Kognitiv psykologi skal gjøres og glemmes. Jeg går ikke for noen toppkarakter, med andre ord, men jeg skal gjøre mitt beste likevel. Jeg er jo ufattelig god på skippertap. Det er ikke noe å være stolt av, men det funker sånn akkurat passe godt. Jeg klarer ikke å gjøre noe med mindre jeg føler fristen puster meg i nakken. I fire år har jeg brukt denne metoden og i løpet av alle disse årene har jeg aldri strøket på noe som helst. Hver gang tenker jeg at jeg skal begynne før neste gang, men det skjer aldri. Kanskje like så greit at jeg skal begynne på journalistikk, der puster deadlinen deg i nakken konstant og det passer meg i grunn helt fortreffelig. Skriving er en slitsomt, men litt artig prosess i grunn, og jeg lærer alltid best når jeg skal skrive om noe.

Jeg skal også ha eksamen i sosialpsykologi, utviklingspsykologi og personlighetspsykologi. Interessant, tenker sikker du og det tenkte jeg også helt til jeg fikk det som fag. Det er ganske kjipt at ting som egentlig er interessant automatisk blir litt kjedeligere når det får en emnekode. Sånn er det for meg hvertfall. Jeg har vært skolelei siden videregående, men jeg har da for fænkern meg ikke gitt opp enda! Har ikke de beste karakterene i verden, men sjokkerende nok er ikke motivasjonen så himla tilstedeværende når man fullfører en bachelor og man kan gratulere seg selv med å bli.... ingenting. Misforstå meg rett her, jeg er veldig fornøyd med at jeg har en bachelor i medievitenskap og jeg veit det kommer til å komme godt med i journalistutdanninga mi, men det er helt idiotisk å ta 180 studiepoeng i noe du ikke veit hva du skal bruke til når du er ferdig. Anbefales ikke. Likevel angrer jeg ikke. Det å angre er bare unødvendig bruk av krefter, spør du meg. Gjort er gjort, også går man videre.

 
Det er veldig lite bilder som er relevant for dette skribleriet her, så her er altså to bilder av meg med mine to ulike lesebriller på. Brillene til venstre har jeg døpt redaktør-brillene fordi jeg ser ut som en mann fra 60-tallet og til høyre har vi altså Texas-brillene mine. Texas-brillene har leopardmønster og jeg føler meg som en slik en harry overklasse-lady når jeg har de på. Random!

Psykolgiåret mitt var egentlig bare en backup-plan hvis jeg ikke skulle komme inn på idrett. Det gjorde jeg altså ikke fordi hele verden bestemte seg for å ha knallgode karakterer bare for å gå ett år med idrett og gjøre meg ulykkelig. Hva jeg skulle jeg med et årsstudium i idrett, spør du? Jeg skulle søke meg inn på PPU og bli gym-og medielærer. Den planen gikk jo rett i dass. Derfor har jeg brukt dette året på å tenke på hva jeg egentlig vil bli og hva jeg trives med å gjøre. Plutselig en dag gikk det opp for meg: det er journalist jeg skal bli. Hvorfor det? Lurer du sikkert på, og da kan jeg fortelle deg at det er det mange grunner til. For det første har jeg alltid likt å skrive og jeg jobber som sagt aller best under press. Jeg er evig nysgjerrig og blir veldig lett engasjert, dessuten mener jeg at skriving gjør alt bedre. Jeg kan gi deg grunner til evigheten og forbi, men det blir kanskje litt vel langtekkelig, så jeg lar det bli med det. 

Jeg har egentlig ikke så mye mer å meddele, men det er jo ingen grunn til å slutte å skrible for. Nok en artikkel stirrer på meg, krysskorrelasjonene ler av meg og teen min begynner å bli kald. Planen er derfor å lese den masete artikkelen, be krysskorrelasjonene å holde kjeft og lage meg ny te. Problemer er til for å løses, tross alt.

Endelig er det ordentlig vår ute, og med våren kommer også eksamenstid. Med eksamenstid kommer kjedsomhet og vitenskap, og med vitenskap kommer tydeligvis vinden. Det blåser skikkelig ute. Veldig lite interessant egentlig, men det måtte bare nevnes. Det er plastpose som driver å flyr frem og tilbake utefor vinduet mitt og jeg får litt vel mye assosiasjoner til American Beauty. Jeg liker virkelig ikke den filmen. Nå sitter jeg egentlig å skriver på en eksamensoppgave som skal leveres om en ukes tid, og dermed er det altså naturlig at jeg vil gjøre alt annet enn akkurat det. Jeg har vaska, jeg har sett på film, jeg har vært jobb og jeg har hørt på musikk med tilhørende nerdedansing. Hvordan det går med oppgaven, spør du? Joda, det går fremover, jeg skal bare lese sånn 80 sider, plotte inn 3000 tegn til og levere den. Det er ganske overraskende hvor rolig jeg foreløpig er, men akkurat når det kommer til oppgaver stresser jeg ikke så mye. For ett år siden skrev jeg 3 oppgaver på fire dager. Nå skal jeg skrive to på en uke i samme fag. Klarte jeg det, klarer jeg dette også. Jeg har store planer om å bli sittende her resten av dagen. Ved spisebordet mitt altså, ikke på skolen.  Skolen stresser meg. Skolen må til når jeg skal lese effektivt. Skolen er ikke passende for å skrive oppgaver.

 
Prokrastinering som bærre rækkern. Har du sett Pay it Forward? Ikke? Se den. Hvis du ikke begynner å grine på slutten, så er det noe gærent med deg.

Må kanskje nevne at jeg var i Drammen for ett par uker siden. Hadde rett og slett et veldig stort behov for være med familien, så da fløy jeg heimatt og blei i nesten to uker. I Drammen var det vår. Dro fra Trondheim med snø på jakka og kom til Drammen med solbrillene på. Etter noen dager kom Julia hjem fra Danmark og for første gang siden jul var alle fire familiemedlemmene i samme land og i samme by. Det var stas! Fikk også møtt ett par andre folk jeg ikke ser hver dag, og vi rakk til og med å se The Avengers på kino i 3D. It was awesome! Og det kommer fra en som vanligvis ikke interesserer seg for superhelt-filmer. Etter kinoturen blei det en halvspontan tur på byen som gjorde at jeg gleda meg enda litt mer til å komme hjem til sommern. En dag oppdaga jeg at jeg nesten ikke hadde brukt ei krone mens jeg var hjemme, så jeg spanderte frokost på meg selv fra Baker Hansen som ligger en bitteliten spasertur fra leiligheta til mamma. Det er sjeldent jeg bruker nesten 100 kroner på frokost for å si det sånn, så det var på sin plass å nevne. 

 
God frokost og kaffe fra Baker Hansen. Jeg så hvertfall veldig fornøyd ut.

Plutselig en dag kom jeg på at jeg kanskje måtte sette nesa hjemover snart, for både jobb og studiene kalte så høyt at jeg nesten fikk vondt i hue. Så da bestilte jeg tur heimatt med lavprisekspressen slik at jeg rakk å dra innom Tonjes bursdags/teselskap på kvelden. Jeg var veldig sliten og kald når jeg kom frem til Tonjes og Sigurds ringe bolig, fordi jeg hadde glemt jakka mi i Drammen. Det gikk fort over da jeg fikk en tekopp i hånda og klemmer fra søte mennesker. Da jeg stod der med tekoppen i hånda begynte jeg å grue meg veldig til å flytte fra Trondheim. Flytte fra Tonje? Flytte fra Samfundet? Flytte fra alle jeg har blitt så glad i? Forlate Mari? Dra fra Julia? I et øyeblikk glemte jeg helt grunnen til at jeg skulle flytte i det hele tatt. Jeg glemte at jeg ikke kan bli her hvis jeg vil utdanne meg som journalist, glemte at jeg egentlig har lyst på nye utfordringer og å bo i en annen by. Jeg glemte alt samma og bare kikka på Tonje og lurte på hva i all verden jeg tenkte med. Det ble plutselig littegranne uvirkelig at bare skulle bo her i en måned til.

Jeg som egentlig ikke er så glad i forandringer skal faktisk pakke sammen livet mitt som jeg har bygd opp her over fire år og flytte til en helt ny plass. Forlate alt som er kjent, trygt og godt og nok en gang hive meg ut i noe som er totalt ukjent for meg, som Trondheim engang var. Jeg må få meg nye venner og en ny jobb. Jeg må starte helt på nytt nok en gang. Misforstå meg rett her, jeg er veldig motivert for det, men det er likvel trist å dra fra så mange fine mennesker og en plass jeg har blitt så glad i. Om jeg kommer til å bo i Oslo, Stavanger, Bodø eller Volda veit jeg ikke før langt uti juli. I mellomtida skal jeg bo i Drammen og nok en gang tilbringe sommeren på Kafé Mi Rakel. Jeg liker sommerne hjemme. Da får jeg vært sammen med familie og venner jeg ikke får sett så mye resten av året. Heldigvis er Mari også hjemme i sommer, så henne får jeg sett masse før jeg flytter videre til ukjent territorium. Uff, jeg gruer meg til den dagen jeg faktisk flytter. Det er så mange ting man ikke helt skjønner å sette pris på før det ikke skal være mer. Det er som et kapittel i livet mitt er over og jeg skal begynne på et nytt. Den siste setninga der var veldig poetisk syns jeg, trodde ikke jeg hadde det helt i meg!

Nå kom jeg litt ut av hva jeg egentlig dreiv å plapra om, men poenget er at jeg syns det er litt vanskelig å konsentrere seg om skole når jeg egentlig tenker på alt annet som skal skje. Jeg må bare ta en ting av gangen og prøve å konsentrere meg om det som skjer akkurat nå. Og hva skjer akkurat nå? Nå skal jeg bla om en artikkel om rasjonalitet og intelligens og prøve å oversette en massiv krysskorrelasjon mellom utallige tester for å se hva som er verdt å diskutere i den forbanna oppgava. Foreløpig ligger artikkelen bare der og stirrer på meg. "Leeeees meg," hvisker den, mens de andre artiklene maser om at jeg skal lese de en gang til. Makan til kravstorhet altså...

For første gang i historien har min søster Julia kommet med et musikktips til meg, og det var i grunn både hun og jeg overraska over. Vi har utrolig forskjellig musikksmak og er stort sett uenig om hva som er bra, men en ting har vi blitt enige om: Lukas Graham er dritbra. Det er et dansk band med en kar ved navn Lukas Graham i spissen som forsåvidt også spilte lillebroren til Mads Kromborg i en av våre kjære barndomsfilmer Krummerne.

Lukas Graham spiller en form for poppete soul eller soulete pop, alt ettersom. Etter min definisjon er i hvertfall musikken ekstremt fengende og jeg måtte riste litt på bakdelen da jeg satt på plata i dag tidlig. Jeg er en smule imponert over at vokalen er såpass stabil og god gjennom hele plata, og da gjør det ikke så mye at tekstene ikke er de dypeste på jord. Jeg kjøpte debutalbumet på en plateshappa i Danmark, men man får den visst også på cdon.com. Jeg anbefaler alle å høre litt på'n Graham og bli revet med av catchy rytmer og en knallbra vokal.

Selv om påskeferien er over for de fleste har jeg tatt meg den frihet til å ha ferie helt til i morgen. Jeg befinner meg nå i Drammen etter nesten ei uke i det danske land. Vi ankom frikadelle-landet sist onsdag og bobilte til Jelling. For å komme til Jelling må man først kjøre ut i ingenting også kjører man forbi noen traktorer, ned en bakke (ja, vi fant faktisk en bakke i Danmark!) også litt mer ut i ingenting og plutselig kommer det frem en bitteliten by og der bor Julia. I "byen" heter alt Jelling foran hva enn det nå er; Jelling pizzeria, Jelling begravelsesbyrå, Jelling radio, Jelling kro, jeg kunne holdt på i en evighet. Det finnes også et eget Jelling øl som kommer fra Jelling bryggeri. Jelling, Jelling, Jelling. Men en ting skal sies, selv om byen er bitteliten, er det knallgod mat på Byens Hus til slikk og ingenting. Vi spiste der både første og siste dagen i Danmark og var veldig fornøyde med det. Da vi skulle plukke opp Julia i Jelling hjalp vi henne med å flytte sånn noen hundre meter oppi gata til en slags gård. Der er det ørtiførti katter.

  
Jeg var i lykkerus over at det var asfalt og ikke snø på bakken. Og sjekk utsikten fra Julias nye bosted!

Etter en natt i Jelling svuppa vi ned til Christiansfeldt for å si hei til farmor før vi tok den nesten planlagte turen til Tyskland, nærmere bestemt til Flensburg. Der befant alle i hele verden seg, føltes det ut som, og jeg tror også trynet mitt uttrykka akkurat det jeg følte under den turen. Julia påpekte at hun foretrakk å ikke se på meg i det hele tatt, og det skjønner jeg godt. Vi spiste på en tilfeldig italiensk restaurant (god lasagne) også bobila vi videre. Vi parkerte bobilen i oppkjørselen til tanta vår den kvelden og sov der. Greia var bare den at innkjørselen var en oppoverbakke. Vi sov i vinkel. Det hele var i grunn ganske komisk og jeg var glad jeg ikke datt ut av senga i løpet av natta. Neste morgen våkna jeg av Julias mobilalarm med Knudsen & Ludvigsens God Morgen Norge sånn klokka alt for tidlig og jeg blei drit-pisse forbanna. For pappa og Julia er ferie å stå opp klokka åtte om morgenen. Fire ganger skreik Knudsen og Ludvigsen til meg og jeg skreik tilbake til den at den måtte holde kjeft, men det ville den ikke for man må taste inn kode for å skru den av og Julia var ikke der og jeg var sur for å si det mildt. Så jeg skreik til pappa og jeg skreik vel litt til Julia også da jeg fant henne før jeg måtte stå opp å sparkle meg menneskelig. Det var nemlig tid for påskefrokost med familien og vi skulle leite etter påskeegg i hagen. Jeg fant mitt aller først og var vel kanskje litt drøyt stolt av meg sjæl. Små gleder! De neste dagene var vi hos flere familiemedlemmer og det var utrolig koselig å se igjen alle sammen. Julia prata dansk i ett kjør og blei til slutt så språkforvirra at hun ikke visste hvem hun skulle snakke hvilket språk til. Det gikk litt om hverandre. De fleste var imponert over dansken hennes og det var vel vi også i grunn. Flink søster. Søndag kveld var det på tide å bobile til båten igjen. Vi leverte Julia tilbake til Jelling og dura avgårde. Rakk nesten to filmer og en Jarle Bernhoft konsert på tv før vi var i land halv tre på natta. Da vi kom hjem sovna jeg nesten før jeg traff puta.

 
Is i Christiansfeldt og Helle & Ingvil i Oslo.

Dagen etter var jeg inmari sliten, men det dreit jeg litt i fordi jeg og Ingvil skulle til Oslo for å besøke Helle. Jeg gleda meg veldig og det ble like koselig som jeg trodde, om ikke enda litt kosligere. Vi dro på en 60-talls restaurant og burgern der var knallgod. Vi så også to kjendiser: Stig Henrik Hoff og Henrik Thodesen. Så rusla vi ute i regnet og spiste Mcflurry før vi slo leir hos Helle igjen. Før vi visste ordet av det var vinflaske nummer to åpna og tida fløy avgårde. Da jeg kom hjem til mamma blei det enda litt mer vin før jeg snorka så hele bygget rista. Tirsdag ble med andre ord en hviledag. I går dro jeg til mormor og ble fôra med vafler og daim før det blei kaffe med Bergan på Diva og middag hos mamma. I kveld blir det kino og i morgen skal jeg hjem. For en påske! 

Nå skulle jeg bare hatt et bilde av en påskekylling også blitt ferdig med detta innlegget her, men neida, påskepraten er herved satt i gang. Så hva skal jeg i påsken? Spør du. Skal du på en hytte og fråtse i smågodt? Skal du på fjellet og gå lange skiturer med familien? Skal du pynte hybelen med små, gule kyllinger og lese påskekrim? Nei, nei og atter nei. Jeg skal til Danmark! Jeg og pappa tar bobilen fatt og båter oss over til vår danske familie. Det er på tide å se søstern igjen som har slått seg ned i frikadellenes land helt til slutten av april. Det er også på tide å hilse på resten av familien, for det begynner å bli noen år siden sist. 

Onsdag morgen bråker Danmarkseventyret løs. I kveld flyr jeg heimatt til Drammen, i morgen tidlig bobiler vi til båten, så båter til Danmark også bobiler videre til Julia. Deretter blir det bobiling rundt til familie, mulig en tur til Tyskland og av en eller anna grunn vil søstern til Legoland, så da svupper vi vel innom der også. Så lenge jeg får en nøkkelring eller to så er jeg fornøyd. Jeg elsker nøkkelringer. Jeg har mer nøkkelringer enn nøkler.

 
Til venstre ser man at mine to nøkler har selskap av nøkkelringer fra blant annet Spania, Kroatia, Køben, Disneyland og London. Til høyre er den superpraktiske koffert-bagen min som skal dumpes på flyet i kveld.

Jeg gleder meg veldig til å gjøre noe annet enn det jeg alltid gjør her i barteby og jeg gleder meg til å kunne gå i mine nye tøysko uten å fryse på beina. Sist jeg snakka med Julia ga hun klarsignal for tøysko, så jeg krysser fingra for at det fortsatt stemmer. Her snør det. Det har det gjort i sånn to-tre dager. Det er april, for crying out load! Det skal ikke være snø nå!

Fine tøyskoa. Og snø. De er en dårlig match. Skjønner ikke hvorfor de ikke kommer bedre overens.

Jeg har også kjøpt meg ny joggebukse etter å ha tafsa på Sandra sin som kjentes så behagelig ut at jeg nesten holdt på å daue. Jeg kunne gifta meg med den. Jeg ville også gifta meg med en melon her om dagen fordi den var så himla deilig. Lite kjærleik på meg om dagen med andre ord. Ikke vanskelig å lure meg inn i ekteskap. Jeg ble telefonfridd til her en dag også, og sa ja. Jeg er altså telefonforlova. Veldig dypt og sånn.

Som du skjønner har jeg veldig lite å gjøre akkurat nå. Det er påskefri og jeg begynner jeg ikke på jobb før klokka tre. Roomien min og alle andre har allerede dratt hjem, så de siste dagene har jeg spilt grellhøy musikk og sysselsatt meg ved å danse på kjøkkenet, danse på badet, danse i sofaen og tatt tusen unødvendige bilder av alskens drit. Jeg har også gævla så høyt at jeg nesten har blitt litt kvalm av meg sjæl. Jeg håper virkelig han som bor vegg i vegg med meg har dratt hjem for påsken for jeg har ikke engang prøvd å dempe meg på noen som helst måte.

Så nå er jeg klar for Danmark og veldig klar for noen dager i Drammen etterpå. Blir herlig å se folk igjen!

Valentourettes på Samfundet i kveld! WOHO!

Allsang, øl i håret og øl i hånda. Æ glær mæ!

Tida flyr rimelig fort om dagen, så jeg glemmer selvfølgelig at jeg skal drive med detta skribleriet her. Så hva har skjedd siden sist? Jo, nå skal du høre her.

I forrige uke kjøpte jeg klær for andre gang i 2012. Dette er en sensasjon. Vanligvis tar jeg det en gang i halvåret og da er det stort sett fordi jeg har gått lei av å vaske klær så ofte. Nå sitter jeg her og gliser over at jeg ikke behøver å vaske klær på sånn to uker. Kjøpte også ett par billige sko som var knallfine, men det er bare ett problem - de sier klikk, klakk når jeg går. Det viser seg at jeg blir paranoid av sånt. En halv dag med klikk,klakk holdt i massevis og nå står de i gangen og ler av meg. Dumme skoa.

  
Klikk,klakk,klikk,klakk sier de. Hele tiden. Som kakkelakker. Men jeg har også kjøpt en Beatles t-skjorte og hver gang jeg ser den får jeg Paperback writer på hjernen. Man blir glad av sånt.

Denne uka har gått som vanlig med skole og jobb. Jeg har fått døgnrytmen min på rett kjør igjen og klarer dermed stort sett å holde meg våken når jeg skal lese überkjedelig pensum på skolen. Prøver fortsatt å kurere kjedsomheten min og foreløpig går det den rette veien. Jeg har kjøpt en treningsdvd som jeg testa i går og nå er jeg så støl at jeg nesten ikke kan gå. Det var med andre ord et veldig godt kjøp. På fredag skal vi på ølfestival å se Valentourettes (oh yeah!) og neste helg står Superfamily for tur. Litt action er det jo, for en gangs skyld. 

Action var det også sist torsdag. Da var det internfest på Samfundet og i den anledning skulle jeg altså gjøre noe jeg normaltvis ville unngått for alt i verden. Etter jeg sa ja, angra jeg skikkelig og da torsdagen kom trodde jeg at jeg skulle daue. Så hva skulle jeg gjøre? Hold deg fast, og forebered deg på å bli en smule sjokkert. Jeg skulle nemlig holde herrenes tale foran sånn 50 mennesker. Jeg hadde med andre ord sagt ja til mitt verste mareritt. Folk kan si hva de vil om at jeg er negativ eller skeptisk, men når det kommer til å utfordre seg selv kan de fleste bare holde kjeft. Jeg danker de ut på det punktet.

 
Til venstre ser vi hvordan talen min så ut på onsdag kveld. Det var vin innvolvert for å si det sånn. Til høyre ser man hvordan vi så ut da vi skulle ned til festlighetene i bjørnekostyme. Ja, jeg holdt talen i bjørnekostyme. Beat that!

Så hvordan gikk det med talen? Joda, det gikk. Med god hjelp fra mamma som roa ned sin lettere hysteriske datter, ble talen ferdig til slutt. Så bar det i vei til festlighetene. Det var god mat, masse vin og fine folk. Det var bare det at jeg var så nervøs på et tidspunkt at jeg satt med et hvitvinsglass og et rødvinsglass i hver hånd og skjalv som en og annen idiot, mens stakkars bordkavalerene mine trøsta meg så godt til kunne. Sånn en halvtime før jeg skulle holde talen begynte jeg å merka at fight eller flight-instintene mine kicka litt vel mye inn. Døra var jo... rett der borte, og det var jo bare å rusle ut, tenke jeg mens jeg knuga på talen min så knoklene mine ble blå. Jeg bare glana på døra... og glana og glana og glana. Så fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lov til å stikke av og plutselig var tiden inne. Pulsen min var så høy at jeg trodde jeg skulle svime av. På dette tidspunktet satt vi ikke ved bordet lenger, men alle stod i en halvsirkel rundt den som holdt mikrofonen. Jeg prøvde å flykte, men så blei jeg introdusert og mikrofonen ble deisa ned i hånda mi. Så stod jeg der da... Nå får det ryke eller reise, tenkte jeg og jeg åpna kjeften. Nå hadde det selvfølgelig vært hysterisk morsomt om at jeg hadde fortalt at jeg åpna kjeften og ut kom en massiv rap, men det gjorde det altså ikke. Fikk jubel etter setning nummer to og sånn ca 3 minutter senere var jeg ferdig. Jeg var så stolt at jeg gjennomførte det at det tøyt ut av øra mine. Så farlig var det jo ikke! Jeg har offisielt lov til å være litt høy på meg sjæl.

Fredagen gikk veldig rolig for seg på grunn av gårsdagen kalas, og på lørdagen var det på tide å kave seg på jobb klokka åtte om mårran. Jeg hadde fått nok festing for en stund og orka ikke noe mer boblevann den helga. På søndag var jeg skikkelig innstilt på å gjøre noe produktivt og innen klokka var tolv hadde jeg vært på joggetur, rydda, vaska, spist både frokost og lunsj og i tillegg farga håret. Jeg overrasker meg selv noen ganger.

Ps: forskningsrapporten min om false memory ble godkjent! Tænk ju til alle som hjalp meg med å gjennomføre eksperimentet. You are awesome!

Så var det mandag igjen. Syns dissa ekle dagene kommer litt for ofte, men jeg kan dessverre ikke stoppa tida. Det hadde forsåvidt vært ekstremt awesome. Tenk det'a?! Hvis jeg stoppa tida nå, så kunne jeg gjøre alt det jeg ville uten stress og mas, og så kunne jeg lest en hel del for så å trykke på play igjen og ha det gøy resten av semesteret. Jeg tror jeg kunne drept for å få den evnen... Nei, det var løgn. Jeg har alt for mye samvittighet til slikt, men jeg kunne slått noen veldig hard med ei steikepanne, det hadde jeg klart! Jeg ville også kanskje ofra en tå. Helst lilletåa om jeg kunne velge, men tilbake til poenget. 

Hvorfor er det en god mandag? Jo, det er fordi jeg klarte å stå opp helt uten assistanse av Mari (hun pleier å ringe klokka sju) og hold deg fast - jeg rakk til og med å dusje. Jeg hater å dusje om mårran fordi da blir det så himla kaldt og jeg er mårragretten nok fra før av. Vet du hva mer jeg gjorde? Jeg føna håret. Jeg føner sånn aldri håret. Fønern min fikk jeg som sånn hurra-du-kjøpte-abnomment-gave en gang. Dette ble veldig lite interessant, la oss snakke om noe annet. 

  
Ting jeg nettopp fant ut av: jeg hadde vært en blenende vakker kanin og jeg bør virkelig begynne å smile med underkjeven, der ligger trikset for å finne seg mannfolk - det er jeg overbevist om!

På lørdag dro jeg faktisk på skolen for å skrive oppgave (måtte bare steppe inn på jobb ett par timer først). Det gikk ikke så bra. Jeg fant fort  ut av jeg er totalt udugelig når det gjelder excel og signifikansnivå, så da slo jeg meg vrang og sa til roomien min at vi måtte ut på by'n. Da klokka slo halv seks var jeg hjemme fra skolen og hadde poppa den første ølen. Så spilte vi Alias med folk og dro på Samfundet etterpå. Nærmere bestemt på Bodegaen. For de som ikke henger så mye Samfundet (sikter litt til familiemedlemmer her, tviler på at mamma eller mormor driver å henger der i all hemmelighet) er altså Bodegaen kjøttmarkedet på Samfundet. Det er der alle 18-åringene jokker på hverandre på et blinkende dansegulv med musikk på full guffe og høy fyllefaktor. Med andre ord, ikke helt mitt favorittsted. Hvorfor var vi der da? Vi hadde med oss en 18-åring og alle de andre stedene var fulle... på begge måter. Jeg merka at tre timer med grisehøy dunkemusikk holdt for en stund. Jeg følte meg veldig gammal. 

Grunnen til at jeg stod opp klokka sju i dag var jo selvfølgelig at jeg skulle rusle til skolen med Mari for å skrive oppgave. Jeg har nå tusen ord igjen av kladderiet og stresser ufattelig lite med det. Slævra på fag-forumet om at jeg ikke skjønte driten og fikk svar om at det jeg gjorde var riktig. Det viste seg at jeg bare ikke skjønte at E-06 betyr at det er seks nuller foran tallet. Excel-schmeksel - hvem vet vel sånt? Hvis jeg ikke har nevnt det før, så skriver jeg altså en forskningrapport om falske minner. Ikke sånn uhorveldig spennende akkurat.

Heldigvis har jeg litt andre planer for dagen også. Jeg skal som vanlig på jobb klokka tre, men etterpå skal jeg være selskap/moralsk støtte for Tonje som skal sy noe jeg gleder meg veldig til å se ferdig. La oss bare si at vi skal på utkledningsfest på torsdag og kreativiteten har virkelig tatt av. Torsdagen er også grunnen til at jeg beit av meg alle neglene i går, men det vil jeg ikke fortelle om før det er overstått. Noen ganger syns jeg at jeg utfordrer meg selv litt vel mye. Blei du nysgjerrig nå? Det syns jeg du skal være. Jeg dør litt innvendig. Nå fikk jeg veldig høy puls bare av å tenke på det.... og der begynte jeg å skjelve. Herlig.

I dag har vært en totalt tiltaksløs dag. Jeg har sett på tv, jeg har skypa og jeg har løst kryssord. Nå antar du sikkert at jeg var på grisefylla i går og er dermed i en zombieaktig tilstand i dag, men der tar du feil. Etter jobb i går gikk jeg hjem, strøyk alle klæra mine og så en hel sesong av How I Met Your Mother. Om du lurer, så syns jeg ikke livet mitt er sånn uhorvelig spennende.

Skole er kjedelig, by'n er kjedelig, tv er kjedelig. Det er kjedelig å lage mat, det er kjedelig å stå opp om mårran, det er kjedelig å dusje. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. På et eller annet tidspunkt må jeg enten godta at livet ikke er så himla spennende eller gjøre noe med det. Hvis noen sitter på en hemmelig metode for hvordan man gjør livet sitt spennende så setter jeg pris på om de deler det med meg. Jeg har vurdert å skaffe meg en hobby, men jeg klarer ikke finne noe jeg virkelig har lyst til. Strikking, brodering og hekling er uaktuelt. Fotball har jeg ingen interesse for, gitar har jeg ikke tålmodighet til og jeg gidder liksom ikke begynne å lage keramikkvaser heller. Noe må jeg da finne på!

Triksing med snusboksen telles ikke som en hobby...

Noen ganger så lurer jeg på hva jeg egentlig dreiv med før, når jeg ikke syns livet var så himla kjedelig. Da vi var unge og dumme gjorde vi ikke så himla mye annet enn å feste, sitte ved pc-en, høre på musikk og henge med venner på fritida, men da var alt spennende. Før ungdomsåra kicka ordentlig inn spilte jeg håndball og enda tidligere i livet dreiv jeg med ridning, men jeg kan liksom ikke parkere en hest under treet i hagen akkurat. Jeg har jo prøvd litt av hvert i løpet av åra: turn, speidern, ballett, jazzballett, bass, gitar, håndball og ridning. Det var det jeg kom på i farta. Har også drevet litt med hobbyfotografering og på et tidspunkt starta vi en band som het Anti Pånni. Vi spilte én konsert, første og siste. Måtte fungere som både bassist og vokalist og det førte til at jeg var svært nærme å faktisk hoppe ut av vinduet. Jeg trodde jeg skulle dø av angst. Det hjalp ikke at en retard fotograf fra Lierposten stakk et kamera oppi trynet mitt heller. Jeg turde aldri se det bildet som kom på trykk. Min flørt med bandverdenen gikk med andre ord fort over.

Jeg starter herved "Prosjekt anti-kjedsomhet" og gir meg ikke før jeg finner noe som jager kjedsomheten vekk. Det er greit å kjede seg i ny og ne, men det er ikke greit å ha det kjedelig 24 timer i døgnet. Noe må gjøres! It's on!

I januar oppdaga jeg Siri Nilsen, og det er jeg fryktelig glad for. Hun har en utrolig behagelig stemme og jeg elsker at hun synger på norsk. I år ble hun velfortjent nominert til spellemannsprisen og snart skal hun ha barn med komiker Anders Bye. Fantastisk dame!

Hvis du ikke ble sjarmert av detta her, så veit ikke jeg altså!

Jeg fant en t-skjorte på nett som rett og slett hevdet at astma er sexy. Hvis du skulle være usikker på noe som kalles ironi, så er ikke astma sexy - i det hele tatt. I should know. Det har seg nemlig slik at når jeg blir forkjøla så kicker astmaen inn for fullt. Er jeg forkjøla nå? Ja. Er jeg sexy nå? Vel, alt kler den smukke (se for deg at jeg slenger litt med håret og får et slæskete blikk når du leser det siste).

Jeg vil nå si at t-skjorta til høyre er mer passende enn fjaset til venstre.

Nå skal det sies at jeg heldigvis ikke har en heftig form av astma, jeg får stort sett bare astaanfall når jeg er forkjøla, men jeg kan også reagere på kulde, støv, trening, dårlig luft og noen ganger kommer det bare sånn helt uten videre.I Stavanger satt vi bare og så på tv også plutselig fikk jeg et skikkelig astmaanfall. Naturlig.

I det siste har astmaen eskalert seg litt drøyt mye syns jeg, så nå har jeg alliert meg med roomien min i tilfelle det skulle bli for ille. Jeg veit ikke med deg, men jeg syns liksom det er litt kjekt å klare å puste. Det verste som kan skje er at jeg må på legevakta også fikser de meg der, men la oss bare krysse fingra for at det ikke skjer. Foreløpig bruker jeg to forskjellige inhalatorer og prøver å ikke tenke på at jeg puster tungt. Medisinene fungerer heldigvis, men jeg får en søt bivirkning som innebærer konstant skjelving på hendene. Det er i slike stunder jeg er glad jeg ikke driver å maler modellfly eller broder duker. Det blir mye tv, kryssord og angrybirds for å si det sånn.

Med andre ord gikk det dårlig med å erklære meg selv frisk i dag. Begynte å hoste veldig i går kveld/natt og da ville astmaen være med, så hosten og astmaen gikk hånd i hånd og holdt meg våken til halv fire i natt. Foreslo for dem at de kunne rusle hånd i hånd vekk fra meg og opp til himmelen, men det ville de ikke være med på. Stae beist er dem. Jæklane. I morgen skal jeg basta bom på jobb for nå er jeg drit forbanna lei av å stirre på kassa og krangle med sjukdom. Begynner å bli sprø. Nå har jeg vært innesperra så lenge at jeg nesten er redd for at jeg har utvikla sosial angst i løpet av uka. Det får jeg heldigvis testa i mårra.

Fant forresten ut av at personer med astma kan få tilskudd til trampoline av NAV. Score!

Sist onsdag var det på tide å flakse nedover til Stavanger der Kaizers-konsert stod på menyen. Konserten var awesome! Noe annet hadde blitt for dumt. Blei i Stavanger helt helt til søndag og fikk til og med sett Universitetet i Stavanger. Tok også turen innom Tappetårnet (studentbaren på UiS) og det blei en rimelig artig kveld i grunn. Det var i grunn en del artige kvelder og det var litt kjedelig å tenke på at jeg skulle hjem til barteby igjen. Turen ned til Stavanger klarte jeg å sammenligne med en tur til gynekologen - det er lite hyggelig og man vil bare ha det overstått. Turen tilbake var mer som en tur til Notodden - det er helt greit, men du vil helst være et annet sted. Etter en mellomlanding i Bergen og ett par bussturer ankom jeg hybelen min. Der var det kaldt.

Sov skikkelig dårlig den natta og våkna med noen uhyggelige influensasymptomer. Symptomer blei fort til fakta og jeg måtte krype til korset og sykemelde meg fra jobb. Jeg følte meg faktisk så crappy at jeg ringte mamma og sutra  - det gjør jeg ikke ofte lenger! Etter tre lange og sengeliggende dager klarte jeg endelig å kave meg opp av senga, og i morgen erklærer jeg meg selv for offisielt frisk. Så rævkjedelig som jeg har hatt det de siste dagene er nesten ikke menneskelig. Nå er det på tide å bevege seg utenfo hybelenes fire vegger igjen.

Sånn har jeg altså sett ut siden mandag. Halvsovende og blendende vakker. Og ja, jeg har leopardsengetøy.

Så hva er det å finne på når man så vidt orker å løfte lillefingern? Jo, det er jo en liten sak kalt en tv da... Det har gått i alt som er mer spennende enn sporten på TV2 (jeg har ikke NRK1). Dessuten har jeg spilt Angry Birds og Mahjong til krampa tok meg. Jeg har også skypa med søstern og spilt Wordfeud med ord som egentlig ikke finnes. Det sier seg selv at det kan bli ganske vanskelig å finne noe å gjøre når man befinner seg i en seng (sovesofa) 24 timer i døgnet. Men nå, nå venter verden (også kalt skolen) på min nærvær og alle kommer til å juble ved mitt gjensyn. Det blir ballonger, det blir konfetti, det blir kake! Det er viktig å påpeke at dette bare skjer inni mitt eget hode og kan dessverre ikke overføres til virkeligheten. Det kan sjeldent det. Men jeg skal gå med Mari til skolen i morgen da, og det er jo noe!

Det er noe med å stå opp før klokka åtte på en lørdag som liksom ikke helt appelerer til meg. Tre vekkeklokker og ett minutts gåtur senere befinner jeg meg anna hver lørdag på jobb. Motivasjon? Jeg drikker cola light til frokost og hører på musikk. Radio? Det er ikke musikk. Det er bare... lyd. Jeg har selvfølgelig med meg ipod-høytalern min, så jeg om og om igjen kan bli overraska over hvor utrolig god musikksmak jeg har. Jeg tar egoboostene mine der jeg kan få dem.

I går var det utrolig stille, men jeg kokte jeg kaffe som en gærning, for kaffe skulle folk ha! En halvtime før jeg skulle stenge så jeg ikke helt poenget med å lage mer kaffe, det var jo ingen på senteret. Plutselig kom alle. Fail. Kaffe,kaffe, kaffe. Alle var snurte for at jeg ikke hadde mer kaffe og de måtte vente i hele 3 minutter på ny. Oh, the horror. Kafeen var full og plutselig ble det tomt for kaffekopper. Måtte rive koppene ut fra henda på kundene for å samle inn flere. Og ja, det var en dramtisk og overdrevet versjon av det som egentlig foregikk.

 
Det var hull i skoen min. Upraktisk, men det gjorde ikke noe for jeg oppdaga at oppvaskemaskina så ut som et ansikt og jeg kalte den Ørjan. Man må poke den i høyre øye for at den skal starte.

Da jeg hadde stengt, rydda bort maten og printa ut oppgjøret kom ei dame bort og spurte om jeg hadde stengt. Neinei, jeg liker bare å gjemme varer fra kundene, tenkte jeg, men svarte høflig at joda, jeg har stengt. Hun prøvde dermed å sutre seg til å få kjøpt noe. Du vet, sånn som små barn gjør, bare uten tårer. Hun la om til en litt sånn søt, barnestemme som jeg tipper ofte har fungert på litt hjernedøde menn. Er jeg en mann? Nei. Er jeg hjernedød? Nei, selv om noen sikkert har lyst til å diskutere akkurat dette punktet. "Vææææær så snill?" Kvitra hun, og jeg gjentok mitt svar og fortalte at jeg hadde tatt oppgjøret. "Er du heeeeelt sikker?" Fortsatte hun. "Kan jeg ikke bare kjøpe eeeen ting?" På dette tidspunktet begynte hun å bli rimelig irriterende, så jeg svarte at "ikke hele verden sentreres rundt deg vettu, vennen." Nei, det gjorde jeg ikke. Et enkelt "japp," gjorde susen og hun subba avgårde med et liksom-surt ansiktsuttrykk. Som et barn som ikke fikk sjokoladen sin. Kjøp donuten din et annet sted, kvinnemenneske, et nei er et nei.

Litt utover kvelden dro jeg til Tonje for å ta en øl og slævre litt. Det blei til at vi så på Gladiatorene på svensk tv mens  vi lo av gladiatormenn med fiffige, små antrekk og jeg skreik litt til tven som om de kunne høre meg. Intelligensen min er som vanlig på topp. Blei ikke noe bedre av at Tonje viste meg et klipp av "ei skikkelig dum dame" som ikke visste hvor Budapest var. Kremt. Dumme dama visste ikke jeg heller. Hun trodde riktignok at Europa var et land, og jeg trøstet meg selv med at jeg i det minste visste litt mer enn henne. Det hele endte med at vi testet oss selv i Europas hovedsteder... det var vi ikke så flinke til. Etter all kunnskapstestinga bussa vi til Samfundet og spilte banagrams med koselige folk. Bananagrams er awesome, bare sånn i tilfelle du ikke visste det.

  Sjekk hva jeg kan'a!

Nå kommer vi til det punktet i et blogginnlegg der det er på tide å skryte litt av seg selv. Lei av bloggskryting? Trykk på krysset i høyre hjørne. Værre er det ikke. Jeg er nemlig veldig stolt av meg selv fordi jeg klarte å ta siste buss hjem i går! Ikke siste nattbuss - siste rutebuss. Tanken på nok en fyllesjuk søndag gjorde alkoholinntaket veldig lite fristende og sofaen, min forlovede, veldig fristende. Nå har jeg nemlig forkastet hemsen som seng og sover på sovesofaen hver natt. Den er bredere og tven er rett foran den. Perfekt. Forlovelsen vår går med andre ord fremover, snart blir det vel bryllup. Det er jo ikke det verste man kan ende opp med! Den er aldri uenig med, den tar aldri for mye plass, den er til å stole på, den går aldri fra meg og er utrolig komfortabel. Jeg har dessuten sjeldent lyst til å gå fra den og jeg kan antaste mobilen min uten at den reagerer engang. Mulig det er den perfekte ektemann.

Jeg våkna hvertfall veldig uthvilt i dag og var utrolig fornøyd med gårdsdagens innsats. Må gjentas.

Jeg har så himla lite å si om dagen at det nesten er litt flaut. Det skjer absolutt ingenting spennende. Jobb og skole, skole og jobb, og en bytur i ny og ne. Same old, same old.

Søstern har tatt motet til seg og flykta landet. Det er jo klart at det er viktig med landegrenser når hun har  drivi å holdt ut med alt slaberaset mitt. Eller så er det mulig at hun skal tre måneder i praksis. Tror sistnevnte er mest sann, men jeg er ikke helt sikker. Hun bodde hos meg i noen dager før hun dro, og det gikk overraskende bra. Vi begynte ikke engang å slåss! Vi var begge imponerte over hvor utrolig høflige vi var mot hverandre. Nå skal det sies at høflig bør setter i anførselstegn. Det er tross alt søstrene kork det er snakk om der frasen "er det rart vi er single?" ofte blir utropt med etterfølgene usjarmerende latter og slenging med armer og bein. Vi er veldige sofistikerte altså, jeg lover.

Søstrene Kork gone blond.

Etter min søstern avreise valgte jeg å innlede et forhold til mobilen min. Den holder meg med selskap i enhver kjedelig situasjon med angry birds, bobleshooter, facebook og kamera. Det er det nærmeste jeg kommer noe som helst form for romantikk om dagen. Jeg er forlova med sofaen min og har et forhold på si med min samsung galaxy - snakk om kjærlighet! Jeg sitter på den ene og holder den andre i hånda, snart tyter det vel røde roser og hjerter ut av øra mine også.

Det har blitt et par byturer på nyåret, og ett par av kveldene har jeg prata så mye at jeg rett og slett har klart å bli lei av min egen stemme. Dagen derpå har derfor blitt en stille seanse der min egen stemme konstant irriterer meg. Som alltid skal jeg bare en liten tur ut og ender med å dra hjem når normale mennesker går søndagstur med barna sine. Godsitater som "ingen er svikere når klokka er kvart over sju om mårran," og "det er her sex kommer for å dø" hører med i lystige lag på lugubre steder. Sist bytur førte til en veldig sliten søndag der jeg svuppa bort til Mari og det blei til et søndags-slaberas uten like. Det sosiale filteret forsvant og vi blei så usjamerende store i kjeften at det nesten var litt pinlig. Det var kanskje litt kjipt for Maris samboer som ufrivillig måtte lytte til våre søte ord og være vitne til vår ustanselige sjarm, men så ille kan det ikke ha vært for han sendte med meg mat heimatt. Lærdom: dra til Mari, legg fra deg filteret ved døra - få mat. En veldig god deal spør du meg.

 
Piknik-vors hos Tonje.

Til neste uke drar jeg til Stavanger for å besøke Martine og ikke minst se Kaizers på Folken. I all kjedsomheten er det fint å ha noe å se frem til. Det er forsåvidt også fint å ha noe å ha på seg, så derfor tok jeg motet til meg og kjøpte meg klær for en sum jeg nesten var litt stolt av. Ja, summen var høy. Ja, jeg trengte klær. Nei, det var ikke gøy. Det var en pain in the bakdel, men nå er jeg altså betydelig fattigere og klesskapet mitt har slutta å gråte hver gang jeg åpner det. Fikk litt vondt i hjertet mitt av all klaginga fra det forbanna skapet. Nå kan det i det minste holde kjeft og jeg slipper å vaske klær hele tida. Vinn, vinn.

Jeg har hvertfall funnet trikset med å ikke omkomme av kjedsomhet, og det er noe som kalles musikk. Vet ikke helt om du har hørt om det før, det er ganske fremmed for mange. Hvertfall for de som liker PJ Harvey. Hvis jeg kreperer innvendig setter jeg bare på musikk også blir det bedre. Det er magi! Reine Harry Potter-stemninga. Kanskje ikke så rart når bilen fra Harry Potter står utenfor leiligheta til mamma.

Just saying.

Da var jula over og i morgen er det offisielt skolestart på Dragvoll. Bøker er bestilt, penner er samlet og humøret er såder. Om jeg gleder meg? Næ. Om jeg drar likevel? Oh yes. Motivasjonen min har fikk et spark i ræva da jeg under den intense eksamensperioden i desember lagde en film til meg selv. Den forklarer hvor dumt det er å ta skippertak og hvor forbanna slitsomt det er, etterfulgt av litt random dansing til Bob Marley, naturlig nok. Filmen heter "Til fremtidige Pernille" og det er noe med å få litt kjeft av meg selv som setter ræven min i gir. Jeg har rett og slett manipulert meg selv til å bli motivert. Gratuler meg. Velkjente fraser som  "Hvorfor kan jeg ikke bare begynne å lese litt før?" og "Du er ikke dum, du bare tar noen dumme valg iblant" ble hyppig slengt ut av en sliten eksamenskjeft. Ett par klipp med etterpåklokskap kom også med der jeg rett og slett tar en alvorsprat med fremtidige Pernille, kun avbrutt av en facinasjon av en heisekran utenfor vinduet. Lett distrahert? Overhodet ikke. Poenget er at fremtidige Pernille hører på fortidens Pernille og drar derfor på skolen i morgen. Flink pike.

Dette blir mitt siste semester i Trondheim og jeg skal være nyttårsforsettet mitt tro: jeg skal gjøre mest mulig ut av det. Hva nøyaktig dette innebærer har jeg ikke helt bestemt meg for enda. Jeg bare veit at jeg skal være betraktelig mer på skolen og bli med ting jeg vanligvis ikke gidder. Shopping på en lørdag? Jeg er med. Downtown? Hvorfor ikke. I dette sekund angrer jeg litt på at jeg nettopp skreiv detta. Verken lørdagsshopping eller downtown gjør meg noe mer enn littegranne kvalm, men jeg får bare gi det en sjanse. Det eneste jeg nekter er å dra på konsert med PJ Harvey hvis neket av en eller annen grunn skulle kravle seg oppover til barteby. Der går grensa. Jeg vil ikke dø av kjedsomhet.

Og sånn helt til slutt må jeg nevne at jeg har kjøpt meg ny telefon. Smarttelefon. Søstern sa til meg engang at jeg var gammeldags fordi jeg var så negativ til sånne "jåletelefoner" som jeg i hemmelighet har kalt det. Nå har jeg en. Jeg skjønner svært lite, skriver meldinger i en tempo som får meg til å bli sprø og syns det er kjempeekkelt at den hele tiden registerer hvor jeg befinner meg. Det føles ut som telefonen min stalker meg. Likevel har jeg blitt glad i den enorme, oransje kladden. Den har tross alt bobleshooter.

Lørdag morgen forbannet jeg meg over at jeg fortsatt bruker en Johnny Cash-sang som vekkeklokkelyd. I mine drømmer var det nemlig bare litt hyggelig bakgrunnsmusikk, men det skulle jo egentlig være en lyd som fikk meg til å sprette opp av senga. Sprettinga skjedde litt for seint og jeg måtte nesten løpe til jobb. Ikke at det er så himla langt, du rekker så vidt å synge alle fugler før du er der, men likevel. Det var heldigvis ikke noe krise og etter en liten diskusjon med automatdøra var jeg på plass. Det var wienerbrød, baguetter, rundtstykker, kaker og kaffe helt til klokka fire. Det var da jeg kom på at jeg hadde glemt å spise noe. Jeg hadde rett og slett innbilt meg at jeg spiste når andre gafla i seg alskens herligheter. Smart, Pernille, veldig smart. Jeg stussa litt over hvorfor jeg var i så dårlig humør.

Etter jobb skulle jeg egentlig bare vaske klær, spise middag og skrive oppgave, men i døra på vaskeriet møtte jeg Mari. Da blei det jo ikke helt sånn, heldigvis. Det viste seg at det var flere losere enn bare oss som skulle bruke lørdagskvelden på å få reine klær, for ingen maskiner var ledige. Derfor lagde Mari middag til oss også lo vi oss skakk av Live fra Apollo helt til vaskemaskinene ble tilgjengelige igjen. Da jeg endelig satt meg ned foran pc-en for å skrive, oppdaga Mari at QuisDan gikk på NRK og dermed tok jeg nok en gang pepsi maxen  fatt og hoppa hele den lange veien bort til Karinelund. Og der satt vi da, med hver vår type potetgull og lo av hvor teite vi var. Oppgaven måtte bare vente.

På søndagen var tiden inne for å fullføre denna bedritne oppgaven. Med litt for stor selvtillit til at fristen gikk ut om under et døgn, satt jeg i gang. Jeg leste og leste og leste litt til, så fikk jeg besøk og da måtte vi se litt på Trolljegern og sånn, men så leste jeg litt til før jeg kladda ned en hel haug med skit. Sånn halv tre på mandag morgen ble jeg ferdig. Om den ble bra, spør du? Njæ, men tror jeg får bestått. La oss bare krysse fingra.

Nå ligger jeg henslengt på toget til Oslo og har store planer om å være her hele natta. Tror vi er fremme sånn kvart på sju, så regner med at det blir en forbanna grettent mårratryne å se på toget videre til Drammen i morgen. Jeg har selvfølgelig store planer om bruke denne natten til å tenke store tanker om livet og om kjærleiken... eller bare til å se på Criminal Minds, alt ettersom. Etter jeg oppdaga tvduck.com har de små snevene av tanker jeg engang hadde bare flydd ut i et møl av kriminell underholdning. Det er sånt som skjer. Lurer på om det hadde vært like mange smartinger før i tida om de hadde hatt så mye underholdning som vi har i dag. Hvis jeg ikke hadde hatt mobil, tv, pc eller noe som helst annet gøy hadde nok også jeg funnet på noe filosofisk jeg kunne slenge ut i offentligheten.

Jepp! Jeg tok faktisk bilde av meg selv på toget. Om det var flaut? Skjønner ikke hva du prater om...

Jeg har lagt merke til at folk er veldig forskjellige når det kommer til fellestransport. Noen tar hensyn og gjør seg bittesmå for ikke å forstyrre noen, mens andre tar seg ufattelig godt til rette med både telefonsamtaler, kroppslyder og benstillinger. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hvilken gruppe jeg hører med til. Jeg tar hensyn, men det serveres med drepende blikk og sinte bevegelser. Snillbitter, rett og slett. Der har vi en tredje gruppe. Unntaket er nesten alltid damer over 50, de er jeg snille mot. Av en eller annen grunn ser de ut til å like meg mer en gjennomsnittet. Det er forsåvidt en god ting å ha med seg til fremtidige svigermødre.

Man kan lære mye av kollektivtransport altså! Jeg kunne sikkert skrevet en hel avhandling om folk basert på bussen/toget. Kanskje jeg skal ta en master i psykologi og skrive masteroppgave om det? Det hadde vært dødskult! Litt ambisiøst å tenke så langt frem i tid kanskje. Tankene begynner å flyte villt rundt her... dette begynner å bli farlig. På tide med Criminal Minds!

13.55 i ettermiddag tar jeg vingene fatt og flakser en tur til Stavanger. Jeg har sakte, men sikker, lært meg hvordan jeg skal gro vinger og nå er de endelig klare. Så da gjenstår det bare å ta på seg skinnlua med tilhørende flybriller før jeg svever mot vest.

Nå skal du liksom spørre meg hvorfor jeg skal til Stavanger, men det slipper du fordi jeg kommer til å si det uansett. I Stavanger er nemlig Martine, og Martine vil man besøke. Det er også andre fine ting i Stavanger, som mannfolk med Stavanger-dialekt og... mannfolk med Stavanger-dialekt. Av en eller annen grunn blir en alt for stor prosent av mannfolk ufattelig sjarmerende bare de er fra vestlandet. Dette kan bli en fnisete helg. Tror ikke helt Martine gjør det til noe mindre fnisete heller.  Hvis det er noen jeg har fnisa mye med, så er det henne. Da vi var sånn ti år satt vi og fnisa i timesvis over en cornflakes-eske før vi bandt beina våre sammen og spankulerte oss en tur i nabolaget med tilhørende lattekrampe. Tror kanskje sistnevnte ikke er en god idé om jeg vil imponere byens mannfolk. Med mindre det er en god dæsj promille innvolvert, da kan det fort bli en veldig god idé. La oss alle bare bestemme oss for at det ikke skal skje. Fint. Da er vi enige.

Jeg har aldri vært i Stavanger før, så jeg er spent på å se om retningssansen min er like herpa som alltid. Det er som om den har backflippa litt for hvis jeg vil i en retning, skal vi nesten alltid motsatt vei. Jeg stemmer for at jeg bare følger Martine og ikke spankulerer så mye rundt på egenhånd. Det er best sånn.

På mandag er jeg helt totalt crazy og skulker skolen fordi flyet mitt ikke går før på kvelden. Billige flybilletter var dæsken ikke så lett å fikse på en søndag. Tror forresten jeg må mellomlande i Bergen på vei hjem. Der har jeg heller aldri vært. Detta blir jo reine Norgesopplevelsen!

Jeg har kamera, jeg har musikk, jeg har vinger - nå drar jeg.

Så kom dagen da jeg fant ut av at jeg skulle lage kake til bursdagen til Marlene. Jeg vandret på butikken og kjøpte all sjokoladen i sikte før jeg dro hjem og bladde opp oppskriften på nett.

Ambisiøst, sier du? Skjønner ikke hva du snakker om. Denne mørke fristelsen skulle bli både vakker og pen, tenkte jeg mens jeg helte i meg litt pepsi max og tok på meg forklet. Så satt jeg på Marilyn Manson for å få en nødvendig kontrast til alt det sukkersøte jeg skulle begi meg utpå. Det fins måte på hvor husmor man skal værra! Så satt jeg i gang. Sjokolade mer her og sjokolade meg der, plutselig var både jeg og hele kjøkkenet dekket. Heldigvis kom det litt sjokkis på kaka også.

Da jeg tok jævelskapet ut av ovnen så jeg jo at resultatet kanskje ikke ble helt som forventet, men jeg sa meg fornøyd med at deigen smakte godt. Så da var det bare å sette i gang og dele kaka i to på langs før man klæsjer litt sjokoladekrem i midten. Den smelta og rant utover alt. Flott. Heldigvis hadde jeg vett nok til å slenge den inn i kjøleskapet litt og dermed var krisen over. Så var det på tide å få glasuren på toppen. Den var alt for flytende og rant utover alt. Fantastisk. Noen justeringer måtte til. Etter mye styr og enda litt tid i kjøleskapet var glasuren på og det var tid for pynting.

Jeg smelta hvit sjokkis i vannbad (ja, jeg veit faktisk hvordan man gjør det) og stappa det ned i en sånn greie man lager av bakepapir. Jeg husker ikke helt hva det heter, men hadde jeg fortalt dette i stedet for å skrive om det hadde jeg lagd lyder og vifta med henda til du skjønte hva jeg mente. Lydeffekten er "wooooop," sånn i tilfelle du lurte. Poenget er, og jeg har faktisk et, at den forbanna sjokkisen ikke ville nedi den "woooop" greia og bestemte seg for å parkere på skuldern min i stedet for. Ja, på skuldern min. Jeg klarer det umulige. Den woooop-en var litt lang og dermed tøyt det ut i gæren ende og der var tilfeldigvis toppen av min arm. Heldigvis fikk jeg stappa nedi litt sjokolade, så både navn og alder og hurra og hjerter kom med. Så måtte den i kjøleskapet igjen. Etter en evighet med utålmodig venting blei pynten klar.

Og sånn blei altså kaka (ikke se på det øverste bildet og sammenlign, pretty please). Tre og en halv time etter forklet først kom på var jeg endelig ferdig. Jeg fikk ikke plass til alt pynten, halve kake holdt på å dette fra hverandre og mesteparten av glasuren la seg i gropen i midten, men det blei da kake for det! På bussen til skolen dagen etter sa jeg ganske tydelig til Mari at hvis Marlene ikke blir glad for den kaka, så begynner jeg å grine. Det tror jeg at jeg hadde gjort også. Etter forelesninga stressa jeg heimatt for å lage kort og blåse opp ballonger og pakke inn kaka i plast. Da jeg gikk ut døra begynte det selvfølgelig å øse ned...

Heldigvis blei frøkna kjempeglad, til tross for dårlig tid, blaute ballonger og en litt skvusja kake (den slo meg i puppen hele tiden!). Da var det liksom verdt det. Man har jo bare bursdag en gang i året! Det er kanskje like så greit, for nå merker jeg at kakebakingskvota mi er oppbrukt for i år.

... det er meg.

I det siste har jeg ordna litt på hybelen min, noe jeg sikkert har nevnt, men nå får du se sjæl også. Jeg har fått enda en svær hylle og fjerna to av dvd-hyllene. Også har jeg fått lys i hylla mi. Alle ledningene som hører med irriterer meg grønn, men er det noe jeg trenger i denna grotta mi så er det lys. Det lilla lyset var et lite bomkjøp for lyset blei litt drøyt lilla og selv om det er litt kult så får jeg litt sånn red light district-feeling av det.

Her er det fine lyset som jeg så inderlig trengte inni hjørnet der.

Nå står den lille hylla mi ved vinduet og der har man pønta med alskens nips.


Her er altså de nye vinduene mine med de nye persienner som persienne-mannen hang opp på mandag.

Persienne, persienne, persienne.

Det er i grunn et veldig rart ord.

Nå veit du hvordan det ser ut hos meg om dagen. Nå veit du også hvor utrolig utrolig lite jeg har å skrive om. Dette kunne være et innlegg der det stod "Vasking, jobb, middag," men jeg tenkte at jeg kunne i det minste late som jeg hadde noe bedre å si. Jeg oppfordrer alle til å si persienne så mange ganger de klarer! Sofaen min roper på meg.

Over og ut.

I dag stod jeg opp klokka sju for å gjøre et forsøk på å se litt menneskelig ut før jeg rusla til skolen med Mari. Vi var begge ufattelig umotiverte for skole klokka åtte, så derfor tenkte vi at vi skulle være umotiverte sammen på veien mot kjedsomheten. Psykologihistorien skreik i øra mine i to timer og jeg rakk ikke å notere noe som helst før forelesern dura videre til noe annet. Jeg syns alle forelesere skal bruke Power Point, for random snakking fører til at man detter ut raskere enn Anne Cat rekker å ta bånnski på vinflaska. Etterpå slo jeg meg ned på den fancy lesesalen i noen timer for å lese mer historie. Jeg slo meg kanskje litt for godt til rette for plutselig klarte jeg å sovne med trynet godt planta oppi boka. Det var litt pinlig. Ti sider etterpå dro jeg hjem.

Ett par poteter og utallige fiskepinner senere banka det på vinduet mitt. Det var Satan. Da ble Nattsvermern sleng på kassa fordi jeg ikke har tørt å se den alene. Hvem er vel bedre å se skummel film med enn selveste Satan? Han var faktisk snill og sensurerte diverse scener ved å slenge en hånd over øya mine. Kanskje litt for mange scener, men annet kan ikke forventes av en slik en ond jævel. Etter Satan fløy videre på nye eventyr dukka Mari opp og da blei det en del jentepreik før jeg nå altså sitter her og skribler i vei.

Jeg hang opp detta sitatet på speilet mitt jeg, bare sånn just in case jeg skulle glemme det.

Har jeg forresten nevnt at roomie-brødrene mine har flytta ut? Jeg hørte de romsterte fælt her på torsdagskvelden og dagen etter var alle tinga dems borte. Nok en gang er jeg aleneboer. Dette er den tredje personen som har flytta ut, to fastboende og en låneboer (taket hennes tok inn vann). Jeg veit å skremme dem vekk! Står utenfor døra dems i Skrik-maske og brøler til de tar med seg tinga sine og løper for livet. Det funker ganske bra.

Ellers har jeg funnet et fint sted å sitte å lese, nemlig på Egon. Marlene jobber jo der, så da får jeg innimellom et glimt av henne mens jeg drikker kaffe og stuper ned i pensumbøkene. Jeg er en smule lei av lesesalene på Dragvoll. De er ikke sånn videre innbydende syns jeg. Egon er koselig og jeg får lyst til å lese der. Derfor er det godt mulig jeg tar turen innom i mårra og blir der til evigheten og forbi. Så lenge jeg kjøper noe bør det ikke være noe problem. Jeg tenker kaffe. Ikke mer burger. Fader, nå fikk jeg lyst på burger! Nei. Kaffe, Pernille, kaffe. Kaffe, kaffe, kaffe!

Har dere sett på Dagens Mann på tv3? Jeg ler meg i hjæl hver gang. Det er så inmari pinlig! Konseptet i seg selv virker ganske lovende: en haug med damer vurderer om de vil date en mann, men når man slenger inn Hasse Hope som programleder blir det hele bare flaut. Flaut, flaut, flaut. Likevel klarer jeg ikke å la vær å se på.

Det er noe med at det står en haug med jenter der som i mitt fordomsfulle hode forteller at de kanskje ikke er de smarteste knivene i skuffen. Dette bekreftes også ganske ofte når han godeste Hasse-basse løper rundt og skal småprate litt med dem utover programmet. "Sååååå morsomt da!! Veldig kult lissåm! Såååå kreativt da!" Sånne kommentarer gjør at får lyst til å klappe vedkommende på hodet og si "lille venn, ikke snakk så mye du..." Det at programledern har et ekstremt oppmerskomhetsbehov og i tillegg lager "artige" rim er flaut nok i seg selv.

Men plutselig dukker selveste kongen opp. Jeg snakker altså om Kong Halvor, bloggeren som nekter for at han er blogger og kaller bloggen sin for hjemmeside med store bokstaver. Han har store fritidsproblemer og lager morsomme filmer. Selv om han er veldig teit, kan man liksom ikke helt la vær å le. Dessuten har han en veldig fin katt. Da ble det bittelitt mindre kleint, og han hadde selvfølgelig lagd introduksjonsfilmen sin selv.

Flauhetsfaktoren min senka seg litt da kongen skulle få seg date, men jeg konkluderte med at selv om han er rimelig kjekk har han alt for mye energi for min smak. Han er som en smurf på speed, og sånne folk får jeg også lyst til å klappe litt på hodet. Kongen fikk seg riktignok en date og hvem vet, kanskje de lever lykkelige alle sine dager?

Jeg tror jeg i løpet av et program blir jeg flau godt over ti ganger. Skikkelig, skikkelig flau. Så hvorfor i all verden ser jeg på det? Ja, spør du meg, så spør jeg deg.

I helga kom pappa på besøk til barteby og selv om jeg måtte møte på jobb noen timer både fredag og lørdag, rakk jeg å værra med på både utespising og andre artigheter. Vi spiste på Graffi, vi spiste på Diner'n, vi spiste på Rockheim. Jeg spiste burger to dager på rad. Jeg spiser omtrent alltid burger ute jeg! Burger på Lyche, burger på Bari, burger på Diner'n, burger på Nattergalen, burger på Rockheim, burger på Ricks, burger på Egon. Jeg er burgerkvinnen. The one and only. Og kakekvinnen. Jeg må seriøst begynne å trene snart, så jeg kan spise litt mer ostekake. Nå bare ligger den på jobben og frister meg. Den glor på meg mens den hvisker "ta meg med hjem!" og argumenterer for at jeg faktisk har råd til det. Jeg er i grunn glad vi bare har stykker av den ostekaka og ikke hele sullamitten i en. Det kunne blitt ille farlig. Jeg er også i grunn glad for at jeg ikke bor så nærme by'n. Å ha konstant tilgang på burgere har jeg ikke godt av. På en annen side er det ikke så himla ofte jeg spiser ute heller. Poenget er at burger er digg, men nå må jeg la vær en stund.

Vi har selvfølgelig ikke bare eti hele helga, vi har faktisk gjort noe annet også. Vi tok en tur på Siba (jobben til Julia) der jeg endte opp med å kjøpe et kamera. Jammen, har du ikke allerede et kamera? Kan du jo spørre. Og det har jeg jo faktisk. Problemet er bare det at jeg ikke tørr å ta med speilreflektkameraet overalt. Det er stort, det er dyrt, det egner seg ikke hvor som helst. Jeg er med andre ord veldig redd for det. Derfor skaffa jeg meg et bittelite, ikke så dyrt kamera som jeg kan ha med meg overalt. For å si det sånn, jeg har en snill pappa. Han kamuflerte det som en ekstra bursdagspresang, selv om jeg allerede hadde fått en jækla fin en (Roskildæææ!). Noen ganger syns jeg at jeg får litt for mye. Jeg forventer aldri å få ting, men jeg ender alltid opp med å få noe likevel. Snille foreldre kan man absolutt ikke klage på, selv om jeg får litt dårlig samvittighet noen ganger. Jeg har nok blitt litt bortskjemt med åra, men jeg tar det i det minste ikke for gitt.

Vi droppa også innom City Syd der jeg (helt selv) anskaffa meg en blender og (ikke helt selv) fikk lys til bokhylla mi. Da shopping-tålmodigheten min gikk mot null råna vi avgårde, også stakk jeg på jobb. Pappa og Julia fortsatte shopping-runden og jeg var i grunn glad for at jeg slapp. Fem timers jobb er bedre enn fem timers shopping. Uten tvil. 1 time er greit, 2 timer er mer enn nok og går tiden utover det er det bare neineineinei. Etter jobb kom jeg hjem til fullt kjøleskap (hurra!) og to trøtte familiemedlemmer. Etter vi alle sovna litt åkte vi avgårde for å ete på Graffi på Solsiden. Jeg spiste ikke burger, men kylling-grillspyd denne gangen. Det angra jeg ikke på! Namnam. Så måtte papz ha den obligatoriske Trondheims-Guinessen, så vi satt på Dublin en stund før vi tok kvelden.

På søndagen tok vi turen til Rockheim og leika med lasere. Så prøvde vi alle å spille gitar. Det var vi ikke så flinke til. Så glana vi på Wenche Myhre-utstilling og hoppa desperat foran liksom-paparazziene for å komme i liksom-Se&Hør. Stas! Så spiste vi litt før han far måtte ta hjula fatt og dure seg nedover til Drammen igjen.

Det er alltid så koselig å få familiebesøk! Jeg syns nesten det beste er når vi gjør sånne ting vi alltid gjorde før, som å ligge på sofaen på en lørdag og spise potetgull mens vi mener ting om alt og ikke noe på tv-en. Eller når vi bare ler av hverandres hverdagslige historier med en god dose selvironi. Jeg gleder meg allerede til neste familiebesøk i november!

Fredager er digge. Da har jeg ikke skole og kan sove så lenge jeg vil med god samvittighet. I går var det visst helt til halv ni. Det var nemlig da håndtverkerne begynte å banke løs på veggene til naboene. Fantastisk. Men det var kanskje like så greit for jeg skulle nemlig bevege meg nedover mot Trondheims navle.

Høretelefonene mine daua jo en gang i forrige uke, og jeg har hørt på musikk kun på det høyre øret etter klokka ti om kvelden (nabo-avtalen vøtt) frem til nå. Derfor var det på tide å farte ned til eplehuset for å få de fiksa. På eplehuset er det alltid god service og søte mannfolk. Jeg flasha kvitteringa mi og søte mannen ga meg ett par nye mens de andre skulle på service. I det jeg skulle gå ut døra spør han ene om det blei noe årnings på det. Jeg hørte feil, og dermed ble hele setningen så veldig, veldig feil. Jeg tenkte "I wish" og svarte at joda, det ordna seg det, mens jeg fniste veldig oppi hodet mitt.

Så gjorde jeg veldig lite interessante ting som ikke engang her verdt å nevne før jeg dro på jobb. Der var det stille. Jeg leste psykologihistorie og prøvde nok en gang å tankeoverføre ordet "kake" til alle som gikk forbi. Så droppa Mari innom og snakka om potetgull før hun kjøpe kake og senere også potetgull. Det var jo tross alt fredag. Jeg kjøpte med meg en slice med ostekake før jeg stengte, og det er her jobben min begynner å bli farlig. Den ostekaka var så god at jeg nesten daua. Derfor ble jeg veldig spent på alle de andre kakene... Om jeg ikke begynner å trene igjen snart kommer jeg til å bli forvandla til en kake. Ikke en sånn søt bringebærterte, men en sånn megasjokoladekake med tre lag...i menneskeform. Delicios.

Etter jobb sprelte jeg rundt som en og annen gærning med musikk på begge øra og håpa på at jeg hvertfall hoppa av meg bittelitt av ostekaka jeg inntok tidligere. Så slukna jeg på sofaen. Da klokka ble halv åtte og vel så det var det på tide å stå opp igjen. Jobben (og kakene) kalte og selv om det bare var 12 timer siden jeg var der sist var det ikke så ille. Helt til i dag har jeg stort sett bare hatt hyggelige kunder, men det virker som om folk er litt mer gretne på lørdagsformiddagen. En hadde en lang, alvorlig tale om at vi egentlig skulle ha aviser, en annen kjefta på meg før jeg engang fikk sagt noe også var det han som var en slik en utrolig mumlende trønder som jeg bare ikke skjønte hva sa. Han var en ganske gammel mann og til slutt rista han på hue og himla med øya mens han sa "E du utlænding?" Da ble jeg jævlig irritert og måtte telle til ti. Da han sa det han skulle si litt høyere hørte jeg selvfølgelig hva han sa. Jeg hadde mest lyst til å slå han i hodet med kakespaden, men jeg telte heller til ti en gang til. Da klokka slo ett var det deilig å kunne rusle heimatt igjen.

Og hva gjør jeg nå? Ingenting. Jeg bør rydde, jeg bør vaske, jeg bør lese. "Helga er ikke bare burde, burde" sier VG og jeg velger å tro på det. Jeg har tross alt jobba! Jeg burde også farge håret (igjen), men jeg begynner å bli lei av rosa såpeskum så det får vente. Og hva skal man i kveld? Jo, da skal man ha jentekveld med Mari. Ikke noe sprudlebrus og fjas ut i de sene nattetimer her i gården nei! Nei, her er det kylling til middag og film på kassa. Dæven, jeg tror vi begynner å bli voksne.

Jeg ler like mye hver gang. Hysterisk!

Awesome episode!

I dag våkna jeg plutselig halv ti og fant ut av at jeg kanskje måtte begynne på presentasjonen jeg skulle ha om ett par timer. Det første jeg tenkte på var sjokkerende nok hai, og dermed slang jeg sammen en liten haug med informasjon om hvithaien og ta-da, så var det gjort. Tirsdag er nemlig den store ta ordet-dagen, så da må man ha en presentasjon om hva som helst foran de andre kursdeltagerne. Vi var bare tre stykker i dag, så det gikk jo veldig fint. Problemet var bare at vi ble filma. I hodet mitt gikk det for seg sånn her: "Herregud, herregud,herregud, nå blir alt jeg gjør printa inn på film og det kommer folk til å se og nå dør jeg!" I virkeligheten var det ikke så ille. Jeg bare babla i vei om fascinasjonen min for hvithaien også svarte jeg på spørsmål og fikk tilbakemeldinger. Hadde det ikke vært for kameraet hadde jeg nesten ikke vært nervøs i det hele tatt. Resten av tiden svarte vi på artige spørsmål og babla om hvorfor vi trodde vi hadde taleangst. Det heter faktisk taleangst, men jeg liker ikke det ordet. Det høres så alvorlig ut. La oss kalle det... øhm... talefjas! Det er jo det som skjer, vi blir nervøse også mister vi helt oversikten og begynner å fjase. I dag fjasa vi ikke, i dag var vi flinke.

HAI!

Nå kom jeg nettopp hjem fra jobb og der var stillere enn stillest. Hvor er alle folka? Syns at folk skal rive seg vekk fra tv-en og komme å spise kake og drikke kaffe på Kaffekroken i stedet for. Jeg prøvde å tankeoverføre ordet "kake" til alle som gikk forbi på et tidspunkt ,men det fungerte sjokkerende nok ikke så bra. Derfor leste jeg om Aristoteles og sjelen i stedet for mens jeg skreiv masse notater. Masse og masse, ett par tre sider hvertfall. 

Nå skulle jeg akkurat til å slå meg ned foran tv-en for å se på nok et hai-program, men så fant jeg ut av at jeg har sett det før. Nedtur. Nå må jeg finne på noe annet... Finner sikker noe å sortere. For et liv!

Jeg glemmer helt å blogge jeg. Eller, det var løgn -  jeg gidder aldri å blogge jeg. Sånn, det var mer riktig. Jeg sitter på pc-en og tenker at nå må jeg vel snart skrible noe igjen, men så finner jeg alltid noe som er mye morsomere å gjøre, som å glane på artige.no eller cucirca.com eller se på haiprogram på tv. Det er tross alt Shark month på Animal Planet, så er liksom litt vanskelig å skru av tv-en om dagen. 

Det er like mye action som alltid i livet mitt, jeg redder verden stort sett hver dag, så er liksom litt sliten om kvelden. Okei, så gjør jeg kanskje ikke det, men det hadde vært kult om det var fakta. Noe som er fakta er at jeg er littegranne forelska i den nye jobben min. Det er ganske stille der, så jeg kan lese pensum mens jeg er på jobb, og det er stort sett hyggelige mennesker som skal ha kake og kaffe. Jeg liker sjefene og jeg liker de ansatte. Jeg bare liker jobben min veldig godt! Så hurra for det! På fredag skulle jeg egentlig gjøre alt jeg ikke hadde fått gjort resten av uka (som vanlig), men det ble til at jeg jobba i 8 timer i stedet for fordi en hadde blitt syk. Det gjorde meg ingenting, og jeg leste faktisk masse mens jeg var der. På lørdag jobba jeg også i noen timer før jeg droppa innom Mari der jeg plutselig ble fôra med middag og øl. Så fant jeg ut av at jeg også ville ut, men etter noen meldinger frista sofaen litt for mye og der ble jeg liggende resten av kvelden. Jeg er littegranne forelska i sofaen min også, men det er ingen nyhet.

Nå har jeg også vært en liten svupptur på IKEA (jeg var seriøst effektiv) og jeg har fått meg ny hylle og ett par nye lys. Ikke telys, men faktiske lys. En på veggen og en i hylla. For første gang på evigheter er det ikke bekmørkt her på kvelden selv om taklampa er på (crappy taklampe). Jeg er så fornøyd at jeg nesten er litt forelska i lampene mine også. Hvis dere har sett Bruce Almighty så kan dere se for dere meg i den scenen hvor han sier "let there be light" med svært underholdende håndbevegelser til, det virker passende.

Denne edruelige helga har jeg brukt til å rydde og ligge henslengt i sofaen foran kassa (som sagt, Shark Month). På søndag var jeg på kino med søstern. Vi så en hestefilm. Ja, en hestefilm (det er lov til å le). Den het "Til siste hinder" og det var faktisk min idé. Det er ingen andre enn søstern som sier ja til å bli med på slikt.Om du ikke visste det fra før av, så får du vite det nå: jeg liker hester. Vi fikk mange barndomsminner fra jeg leste Ponny og Julia leste Wendy og vi var med i Penny-klubben og hadde hesteplakater på veggen. Vi satt i en bitteliten kinosal med kun små hestejenter med mammaene sine. Alle kikka på oss. Barnsligheten lenge leve! Hvis man ser bort i fra ett par fryktelig dårlige skuespillere, så var det ikke en dum film om jeg så må si det selv.

Det til venstre putta jeg i håret mitt også ble jeg sånn som til høyre. Det var veldig ulækkert og lukta som noe man kan bli bedøvet med. Hvorfor? Spør du. Fordi jeg vil ha håret mitt rødere. Ble det rødere? Nei, ikke noe særlig, men shampoen min er fortsatt rosa når jeg dusjer!

Nå kommer jeg til å ramse opp ting som har skjedd siden sist fordi jeg er for lat til å skrive så mye mer. Den ene siden av høretelefonene mine har daua, jeg har farga håret, jeg har spist sjokoladepudding, jeg har fått hekta på sprite, jeg har ny bukse, jeg har nye sko, jeg har sett ny hjernedød film, jeg har vært blond i noen timer, Ingvil skal se på stein i mårra, Julia har blitt blond (nesten), vinduene mine skal byttes ut på torsdag, jeg hadde is i frysern, nå har jeg ikke det lenger. Som sagt er livet mitt så spennende at jeg veit du nå sitter igjen med misunnelse i skallen og tenker "hvorfor er ikke mitt liv så spennende? Hvorfor er jeg til?" Og det skal du få lov til. Noen er i Frankrike, noen er på Samfundet, men jeg, jeg har tross alt fått to nye lamper!

I dag har jeg grua meg alt for mye. Jeg har grua meg til å ha fremføring på ta ordet-kurs og til å ha min første dag på jobb. Det kom krypende fra jeg stod opp og plagde meg ved å jevnlig med å hoppe rundt i magen min til jeg blei ganske uvel. Det fortsatte helt til jeg var ferdig med å fremføre, men så tok det en liten pause før det kicka inn igjen. Og nå sitter her og lurer på hvorfor i allverden jeg har brukt så mye energi på å grue meg, alt har jo gått helt strålende!

 
Dette er altså en veldig kreativ illustrasjon om først hvordan trynet mitt så ut i dag tidlig, også hvordan jeg så ut etter jeg hadde kommer meg på jobb. Jeg sjokkerer meg selv over kreativ bruk av bilder i dag altså. Virkelig. 

Ta ordet-kurset var faktisk veldig koselig i dag. Vi lo masse og snakka masse. Fremføringa var ikke gøy, men det gikk veldig bra. Jeg tror ikke det er sånn videre populært for folk som tar ta ordet-kurset å faktisk fortelle det til folk. Jeg tror mange holder det litt hemmelig, noe jeg ikke helt ser poenget med. Om du ikke har skjønt det før, så liker jeg altså ikke å snakke foran store forsamlinger, ikke små heller om det er folk jeg ikke kjenner. Jeg får utrolig høy puls, blir dritvarm, skjelver som en 95-åring og har mer lyst til å hoppe ut et vindu enn å åpne kjeften. Detta er jo noe jeg ikke er sånn videre begeistra for og derfor syns jeg det var på tide å gjøre noe med det. Hadde vært fint å for en gangs skyld stå foran folk og ikke være totalt tom i hue. Foreløpig fungerer kurset rimelig bra og jeg gruer meg ikke like mye til neste ukes fremføring. Hurra for det!

 
Herlige, herlige cupcakes og herlig, herlig sjokolade.

Når klokka so fire var det klart for første dag på jobb. Jeg grua meg skikkelig fordi alt er nytt og man veit jo aldri hvordan det blir. Gruinga gikk over med en gang jeg gikk inn døra på Kaffekroken. Det er superkoselig der! Kafeen åpna offisielt i går, så det er enda mye som ikke er helt på plass, men jeg stilte masse spørsmål og prøvde å lære meg priser, kassa og navn på ting. Jeg kan tydeligvis ingen verdens ting om kaker, men det endrer seg vel snart. Resten av tida brukte vi på å rydde, prate om alt og ingenting og å lage onde planer om å hive folk inn på senteret og tvinge de til å kjøpe kake.

Nå ser jeg på et haiprogram på Animal Planet mens jeg vurderer å gå enda mer løs på den dritgode sjokkisen jeg fikk til bursdagen min. Cupcakene jeg fikk på lørdag har jeg allerede eti opp. Makan til herligheter! Nå blei det spennende på tv her, så nå gidder jeg ikke skrive mer. Over og ut!

Hei, jeg heter Pernille og jeg er artignoholiker. Om du ikke skjønte driten av det, så kan det oversettes med at jeg har totalt hekta på artige.no.

Og akkurat dette her gjorde jeg i går. I'm retarded.

Har du ikke vært på artige.no? Da er du det også.

Så er endelig dagen her hvor jeg skal feire at jeg blir hele 22 år. Nå blir jeg strengt talt ikke ett år eldre før i morgen, men vi holder det forhåpentligvis gående såpass lenge at klokka etterhvert slår tolv. I går svuppa jeg en tur til byen med Marlene for å dra på polet og kjøpe kjole før hun ruslet videre på jobb. Polet var null problem og jeg gikk derfra med både hvitvin og ferdigblanda mojito. Sistnevnte var en utrolig dårlig idé. Jeg smakte på den i går og det smakte høgg, men jeg har jo både god hvitvin og Corona (med lime) i kjøleskapet, så det overlever man. Kjole fant man ikke, men sko fant man! Jeg og Marlene gispa i kor da vi så de. De var nemlig skummelt like de skoene etter oldemor som jeg engang fant på loftet til mormor og ble helt forelska i. De passa som et skudd, men de gikk uhelvigvis alt for fort i stykker. Så nå lurer jeg på om jeg skal bruke litt av bursdagspengene mine på å kjøpe de. Jeg må ha de skoa! Det er det ikke ofte du hører meg si altså. Så nå kan det faktisk hende at jeg snart får nye høyhælte sko. Det har jeg ikke kjøpt siden 2008.

Resten av kvelden i går gikk til å se på Graham Northon Show og le seg skakk. Så sovna jeg på sofaen. Ville tilstander. Nå sitter jeg med håndkle-turban på hue og vurderer om jeg snart skal begynne å bake brownie. Mammas brownie altså, ellers er det ikke noe poeng. Det hører liksom med på bursdager. Etterpå skal jeg og Mari stikke bort på den italienske restuaranten ved Voll og ete pizza før kvelden braker laus. Detta blir bra!

Det er det jeg alltid har sagt.

Da jeg i dag kom inn på D15 for å ha forelesning i biologisk psykologi lukta det juletre. Sånn skikkelig juletre som det bare lukter når man akkurat har plassert grana i stua på lille julaften. Så der satt jeg da, og mimra over juletider og glitrende ting mens jeg smilte for meg selv. Plutselig hører jeg fra en fyr på raden foran meg '"det lukter dritt her, det er alt for mye folk og venstresida suger... både i detta rommet og politisk." Idyll avbrutt. "Jævla Frp-er," tenkte jeg mens jeg skamma meg litt over min egen fordomsfullhet. "Jeg stemte ikke akkurat venstre for å si det sånn... Det blei selvfølgelig Frp," hører jeg igjen foran meg. Takk til duden med sleik og lyseblå skjorte. Fordommen ble bekreftet, skammen forsvant også starta forelesninga.

Denne gangen skulle vi lære om nerveceller. Japp, du leste riktig: nerveceller. Det var axon hillock, strekkrefleks og aksjonspotensiale. Det var natrium, ionekanal og kalium. Det var kjedelig, ville jeg normalt ha sagt, men hold deg fast - nå var meningen en helt annen. Det var faktisk veldig interessant! Kan du tro det?! At jeg noen sinne skulle synes noe som forelesern kalte kjemi var interessant? Det hadde jeg aldri forestilt meg. Jeg noterte så superkul.no-pennen min skreik av utmattelse og jeg blei facinert av ting som depolarisering i en nerveimpuls og cellemembranen. Hva har skjedd med meg? Hva skjedde med at skole var kjedelig og reality-serier var gøy? I et øyeblikk trodde jeg nesten jeg hadde mista meg selv for alltid, men så holdt jeg på å svare no can doeswill,babydoll på en melding mens jeg tenkte på at jeg håper det snart blir mer dansk Paradise Hotel på tv. Da var det liksom greit igjen.

 
Hver gang ser på pennen min så får jeg "superkul med kniv" på hjernen.

Etter forelesninga tok jeg beina fatt og begynte å vandre mot heimen igjen. Ja, jeg brukte faktisk beina mine til noe annet enn å gå til bussen (jeg hadde glemt busskortet). Så ringte jeg min søster og skravla om utenlandspraksis i det vide og breie før jeg plutselig stoppa opp med et utbrudd av nå-høres-jeg-ut-som-mamma-igjen-syken. Det går sånn her: "blablalblablalblablalbl... nå høres jeg ut som mamma igjen,sant?" også bekreftes det på andre siden av røret. Dette har skjedd litt vel mye i det siste syns jeg. Det er ingen tvil om hvem jeg er dattera til i hvertfall! Hver gang jeg skal forklare noe eller hjelpe til med noe, så høres jeg ut som mamma. Ikke at det er så negativt, det er bare littegranne freaky. Jeg snakker med hele meg, akurat som mamma, jeg tenker akkurat som mamma, jeg har et sånt spesifikt tonefall noen ganger, akkurat som mamma og lista går i den uendelige. En dag kommer jeg rett og slett bare til å bli en kloning av min egen mor. Litt sånn som når edderkopper skifter ham, jeg bare hiver det gamle vekk og transformerer meg. Pernille 1.1 aka. mamma. Det blir sikkert veldig kult for mamma å bokstavelig talt møte seg selv i døra da! Bare sånn for å se det på den lyse siden.

Jeg kom meg faktisk hjem uten videre mamma-syke og heiv innpå litt bakt potet til middag mens jeg skrattlo av Barney Stinson til jeg sovna på sofaen. Da jeg våkna var jeg drittsur, så derfor spiste jeg litt is og da var det liksom greit igjen. Nå har jeg store planer om å klæsje opp alle colakorkene på veggen (igjen) så jeg slipper å irritere meg over at jeg aldri gjør det. Da blir man fornøyd med seg selv, og det må man være når man har bursdag på søndag. Hurra for meg! Det skal feires på lørdag, men det blir nok ikke helt tenna i tapeten i og med at jeg skal en tur på jobb på søndag ettermiddag. Jeg vurderer å stille med glitrende krone og et svært banner slik at det ikke skal være noen tvil om at det er bursdagen min, men jeg tror det kan gi et litt rustent inntrykk på de jeg enda ikke har møtt. Forsåvidt også på de jeg har møtt. Om du ikke har skjønt det før, så elsker jeg bursdagen min. Det er bare en gang i året og da krever jeg ting som at alle skal klemme meg og være glade. Selv om jeg selvfølgelig er awesome året rundt skal alle på denne ene dagen booste awesomenessen min til jeg letter fra bakken med krona på. Eller eventuent leopardhatten. Jeg har lov til å være høy på pæra en gang i året. 

 
Jeg og makaber-mannen (nå med bare ett øye) krangler om hvem som skal ha på leopardhatten på bursdagen min. Det er jo en slags tacky Mette-Marit hatt, og man vil jo føle seg litt kongelig når man har bursdag, så tror nok makaber-mannen kanskjer taper akkurat denne krigen.

Nå over til colekorker.

Mamma og pappa: det var egentlig ikke min skyld at jeg var rebelsk tenåring! HA!

Etter å ha sovet sånn omtrent 10 timer i natt var det ikke noe problem å komme seg på skolen til klokka åtte i dag morges. Da var det klart for psykologihistorie, semesterets kjedeligste fag. Sist onsdag var det noen av de nye ungene i klassen som lizm syns det var serr vanskelig lizm, så forelesern hadde behov for å kommentere at joda, det er litt tungt stoff. Velkommen til universitetet, små barn, her må man faktisk se ting i et litt større perspektiv, tenkte jeg mens jeg rista på hue (og himla med øya selvfølgelig). Det er tross alt psykologihistorie, hva forventer man egentlig? Da jeg starta på universitetet skjønte jeg ingenting jeg heller, men jeg gikk ikke å sladra om det til forelesern for det! Jeg holdt kjeft og fulgte med som normale folk gjør. 

...kanskje ikke helt normalt når alle notatene mine ser sånn ut? Konsentrasjonen min fungerer ikke
helt som den skal alltid, men det er ofte jeg følger bedre med når jeg tegner samtidig.

Bortsett fra å himle med øya på forelesning har jeg da gjort noe fornuftig i det siste også. På lørdag var jeg og Mari prøvekaniner for pump-timen til Jakob som nylig har blitt instruktør på Ntnui. Jeg hadde ikke trent på evigheter og grua meg litt for å drive å hoppe rundt som en gærning igjen. Ikke visste jeg helt hva pump var heller, så da vi skulle drive å ta knebøy med vekter døde jeg litt både på innsida og utsida. Det var slitsomt for å si det jækla mildt. Også hjelper det jo ikke at jeg ble maks utilpass til tross for at det bare var Jakob, Mari og meg der. Det er noe med bøy i knærne og rumpa ut som ikke helt faller i smak. Jeg blir flau. Flau, flau, flau. Men nå skal det sies at det er ufattelig bra trening og Jakob er veldig flink, så jeg må kanskje komme over den der utilpassheten min og løfte ræven min ut av sofaen lenge nok til å fullføre en time i ny og ne. Det er ikke før i dag at stølheten min er borte.

Om du ikke liker skryting så foreslår jeg at du hopper over dette avsnittet, for nå skal jeg nemlig fortelle deg hvor flink jeg har vært i det siste. Jeg har ikke skole på fredager, så da skulle jeg egentlig vaske og styre og ordne, men da jeg skulle vaske klær fikk jeg et lite raseriutbrudd fordi alle vaskemaskinene jugde til meg. "Neeei, vi er reservert vi..." sa alle sammen, også lo de. Så da stod jeg der da med skittentøyet mitt og furta, mens de bare lo og lo og lo. De liker meg ikke, jeg vet det nok. Derfor gjorde man ting man egentlig skulle gjort for lenge siden som å rydde ut av oppvaskemaskina, gå med glass og metall, gå ut med søppel og klippe til bilder til fotoalbum (prosjekt!). Også skulle jeg poste bursdagsgave til pappa, men så glemte jeg postadressa, så jeg gikk bort til posten og tilbake igjen også tilbake til posten nok en gang og da så jeg at det stod at de trengte ekstrahjelp på spiseriet der, så da løp jeg hjem og skreiv søknad også måtte jeg bort igjen for å levere den. Jeg var den første som leverte søknad, og var fryktelig fornøyd med det. I går skulle jeg møte eierne og slå av en prat, og tror du ikke jeg fikk jobben'a?! De som driver Spisestua på Moholt Storsenter (hvorfor heter det Storsenter når det er bittelite egentlig?) skal åpne et bakeri/kafe i underetasjen og trenger derfor folk til det. Heldigvis har jeg en del erfaring med slikt, og det satt de visst stor pris på. Så hurra for meg og ny jobb! Jeg er så fornøyd at jeg nesten spyr regnbuer her, og det er faktisk ikke ironisk sagt for en gangs skyld. Jeg er virkelig utrolig glad for å ha fått en jobb!

 
Hæppi-hæppi!

Den fredagen jeg leverte søknaden var også siste dagen jeg fikk se Tonje før hun dro til Frankrike i 4,5 måned. Før hun skulle ta bussen tenkte jeg at det ikke skulle bli noe grining og sånn, for det er jo ikke så forferdelig lenge hun skulle være borte. Så feil kan man ta. Vi skulle bare gi hverandre en klem også skrudde vannkrana seg på full guffe. Jeg hulka. Også begynte Tonje også. Det var bare veldig trist å tenke på at jeg ikke skulle se henne på så lenge at det gikk litt rundt for meg. Nå har hun vært borte i 3 dager og jeg savner henne allerede.

Har jeg forresten fortalt om den nye naboen min? Han som bor vegg i vegg med meg? Han som banker i veggen bare jeg hoster? Det siste var kanskje en overdrivelse, men bare kanskje altså. I hvertfall, en torsdagskveld satt jeg og hørte på musikk og plutselig banka han i veggen. Jeg syns detta var utrolig teit fordi jeg ikke spilte høyt i det hele tatt. Så jeg banka tilbake og skrudde opp musikken litt. Det var ikke snilt. Plutselig banker det på vinduet mitt... Så jeg åpner døra og ser på en kar som smiler litt slitent mens han spør om det er jeg som spiller musikk. Så spør han veldig, veldig pent om jeg kan være så snill å dempe lyden eller ha på øretelefoner om kvelden fordi han hører det veldig godt gjennom veggen. "Ikke for å være kjip altså, jeg spiller musikk jeg også, men det er bare så kjedelig at jeg hører Veronica Maggio gjennom veggen når jeg akkurat har lagt meg," sa han. Jeg har alltid trodd at folk bare har vært pripne, men det viser seg at det faktisk er fryktelig lytt. Jeg hører det bare ikke fordi jeg alltid har på musikk selv. Ooops. Så jeg beklaga meg veldig siden han så snill og tålmodig selv om jeg var så sur, også gjorde vi en avtale om at etter klokka ti om kvelden på ukedagene skulle det helst være litt roligere. Jeg klarer ikke være forbanna på folk som er så snille som han var, så nå er jeg ordentlig nabo og skrur ned musikken når klokka blir ti.

 
En god nabo har headset, eller alien-device som jeg liker å kalle mine klumpete høretelefoner med antenne. Jeg får i det minste veldig god lyd da! Da er det verdt å se litt snodig ut med dem. 

På mandag var det hurra-meg-rundt-fest på Samfundet, og det var i grunn en ganske bra kveld selv om jeg var litt sliten på tirsdag. Skulle på Ta ordet-kurs den dagen, så jeg forvilla meg inn på Gløs og gikk meg bort i det vide og det breie til jeg rett og slett ga opp. Jeg var i rett bygg, men ingen hadde informert meg om hvilket rom det var i... Litt upraktisk kanskje. Så stod jeg i kø på Student Service i 20 minutter uten at køen bevegde seg av flekken før jeg dro hjem, irritert og forbanna. Så sendte jeg mail til kursfolka og spurte hvor i allpakka de hadde gjemt seg. På en litt snillere måte selvfølgelig. I dag ble jeg oppringt av en av lederne som forklarte meg hvor det var og at jeg kunne komme på kurset i dag så jeg fikk med meg første leksjon. Så da skal jeg forville meg til riktig sted i dag, håper jeg hvertfall. Gløshaugen er enormt! Skjønner ikke hvordan folk finner frem noe sted. Det er alt for mange bygg og alt for mange rom og alt for mange ganger. Har du ikke retningssans er du fortapt. Der har du meg.

Nå skal jeg rydde opp i redet mitt og se på "How I met your mother" mens jeg sier ting som no can doeswill, babydoll og misbruker awesome til det ikke har lyst til å eksistere mer. Så kul er jeg.

I natt sovna jeg med tv-en på våkna til noe frokost-tv fjas der klarte jeg å innbille meg sånn i halvsøvne at jeg var forlova med han på skjermen, noe jeg ikke var helt fornøyd med. Blei glad da jeg skjønte at det bare var en drøm, for å si det mildt. Har jeg forresten nevnt at jeg må snakke med en nevrolog for å finne ut hvorfor jeg får nattparalyse? Det gruer jeg meg litt til. Står på venteliste, så får nok time i løpet av ett par måneder eller tre. Må jo også til nevrolog for å sjekke om jeg har en nerve i klem i hånda, så håper jeg får lov til å ta begge i samma bolk. Jeg liker effektivitet.

Etter lettelsen av å ha våkna fra en fæl drøm roet seg ned, tok jeg bussen til byen med megakofferten til søstern. Den hadde bodd hos meg alt for lenge, så nå var det på tide at den kom seg tilbake der den hørte hjemme. Søstern var en smule sliten etter nesten to uker som fadder, men hun var opplagt nok til å slå meg med en pute mens hun sa "det er sånn jeg viser at jeg har savna deg!" Søskenkjærleik altså. Hun ble hvertfall med på en runde i byen sammen med både meg og hennes medfadder/romkamerat. 

Jeg skaffa meg busskort (semesterbeviset kom endelig fram!) også dro vi på eventyr på Kid. Det blei mye putensnakk blant jentuttene og jeg kjøpte sengetøy for første gang i hele mitt liv. Søstern blei sjokkert over hvor søtt det var til meg å være. Jeg har bare svart og rødt sengetøy egentlig, men nå var jeg vill og gal og kjøpte grått, blått og lysebrunt. Når det gjelder soving har jeg visst begynt å like søte greier. Det har jeg forsåvidt alltid likt, til og med da jeg var 16 og var wannabe pønker. Jeg hadde Hello, kitty-pysj med matchende tøfler. Fantastisk. Jeg savner den pysjen...

Utallige pyntepyter senere svuppa vi innom polet før jeg henta bildene mine fra Roskilde på Japan Photo. Der var det mye artig, men også uheldig mye pekefinger foran linsa. Det er visst ikke så let tå holde fingrene for seg selv når man er enten fyllesjuk eller bedugget, tydeligvis. Høhøhø. Deretter bippet jeg meg inn på bussen og tilbake til slottet mitt. Der lå det filmer i postkassa mi (hurra!) og enda mer lå på posten (hurrahurra!). Nå har jeg masse filmer. Veldig masse. 

Dagens nyhet er forresten at håret mitt har blitt rødt. Jeg trodde det kom til å bli mye rødere, men det viser seg at  håret mitt sluker fargen, så nå er det bare rødt med lilla skjær. Det kan jeg forsåvidt ikke klage på, jeg liker lilla i håret mitt. Liker forsåvidt lilla generelt. Nå er mamma og pappa fornøyde tenker jeg, en datter med kølsvart hår og en med knallrødt. "Dere er jo så fine med den naturlige hårfargen deres," får vi stadig høre. Naturlig-chmaturlig, vi liker ikke sånt. We like it fake, 8 years and still going strong.

Tid for mat og film. Over og ut!

Skolen er i gang og selv om jeg ikke jubler sånn heidundranes mye for det, så er det foreløpig ikke så verst på psykologi. 1 av 4 (tror jeg) pensumbøker er kjøpt og den jeg har er feit og engelsk og handler om abnormal psykologi. Folk som ikke fungerer helt som normalt er gøy! Må innrømme at jeg enda ikke bladd noe særlig i boka, men det kommer. Jeg looover!

Vi er nå godt inne i uke nummer to på fadderuka, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er sånn videre begeistret for detta faddergreiene. For all del, det er jo koselig og sånn, men det var så utrolig mye morsomere når man var helt ny student og alt var spennende. Nå skal det sies at jeg også blir maks utilpass i situasjoner der jeg blir plassert i et rom med villt fremmede også skal man liksom bare randomly prate med folk. Utilpass, rett og slett. Jeg misunner de folka som er utadvente nok til å syns at sånne situasjoner er utrolig gøy. Jeg skulle virkelig ønske jeg var sånn jeg også. Men sånn er det nå ikke, så jeg gjør det jeg kan for å bli kjent med folk og mer kan jeg ikke gjøre. Punktum. Stand-up med Lisa Tønne og Jonna i går var gøy og første vorset var også rimelig gøy, også vant vi quizen på Egon, så man kan ikke klage. I morgen er det trafikklys-fest på Gossip, mitt absolutte yndlingsutested. Helt sant altså. Har begynt å kalle det hootchie-klubben. Det falt veldig naturlig.

Nå har jeg faktisk meldt meg på ta ordet-kurs som begynner neste uke, så kanskje det kurerer meg mot de verste nervene når jeg skal snakka foran folk. Jeg kan ikke gå gjennom livet og bare være utilpass hele tiden, så noe må gjøres. Detta kurset skal gjøre det litt lettere å snakke foran større folkemengder og jeg som blir så nervøs at jeg har lyst til å dø innimellom trenger virkelig det. Jeg har jo ikke lyst til å ha det sånn, det bare er sånn.

Også må jeg nesten skryte litt av at jeg nå har kjøpt meg nye klær. Dette skjer sånn aldri. Faktisk aldri. Det er alltid min mor som forteller meg at jeg trenger nye klær og tvinger meg til å shoppe. Det skal jeg jo i teorien ikke klage på, for hun er snill og faktisk betaler klær for meg, men det er fortsatt bare så utrolig tiltak å faktisk vandre rundt i butikker. Kikking og prøving og teite klær og størrelser og æsj. Det er ikke gøy, men nå har jeg altså fått det overstått. Klesskapet mitt så veldig stusselig ut, så plutselig en dag dro jeg til byen og endte opp med to bukser, to t-skjorter og fire gensere. Jeg veit jeg trenger mer, men det får holde for denne gang. Fy flate, jeg blir gretten bare av å tenke på å kjøpe mer klær. Dere bør være stolte av meg!

Smykker derimot, det syns jeg er ganske stas å kjøpe. Det har jeg da også kjøpt. Øredobber, ringer og kjeder. Fine, shiny tinga. Med hodeskaller. Jeg har visst fått helt hekta på glitrende hodeskaller. Det er litt tacky, men det er nå sånn det er. Jeg liker det jeg liker, og jeg er vant med å høre at jeg er litt harry. Det tåler jeg. Hvertfall når jeg har så mange awesome ringer!

Jeg har også klipt meg sjæl og en av de nærmeste dagene blir jeg veldig rødhåra. Forandring fryder? Jeg veit ikke helt med hårfargen, men klippen blei bra. Jeg fikk ånden over meg og tok kjøkkensaksa fatt. Frisør er dyrt og jeg skulle jo bare klippe av stygge håret nederst uansett. Nå er det kortere. En del kortere. Men fint blei det gitt. I am a genius!

I går fikk jeg vite at den fancy mobilenmin nå er dø. Ja, jeg snakker om det dyreste telefonen jeg noen sinne har kjøpt. Den kosta 3000 kroner og døde etter et halvt år. Det er også den verste telefonen jeg noen sinne har hatt. Den klikka fra første dag, men så ordna det seg alltid, så jeg tenkte at det gikk jo bra. Uheldigvis skulle jeg nok ha levert den inn med en gang, for nå er den ikke reparerbar og fordi jeg ikke har levert den før er det min skyld. Ikke noe garanti, ingenting. Fy fader, jeg blei så griseforbanna på han i telebutikken! Ikke at det var hans skyld, men det hele var bare bullshit. Jeg pleier å ha mobilene mine i 2-3 år før de må byttes ut. Jeg behandler telefonene mine pent. Jeg så litt rødt der jeg stod og fikk beskjed om at mobilen min var skrap. Han bak disken prøvde å både gjøre og si ting for at jeg skulle bli mindre sint. Jeg skreik ikke, jeg slo ikke, men sinna-stemmen min kan virke ganske truende på folk. Jeg har den tross alt etter min mor. Man tuller ikke med mamma når hun er sint. Derfor har jeg nå min gamle, gode mobil som fungerer mye bedre enn den forbanna shiny driten.

Akkurat i dette øyeblikk venter jeg på posten. Det har seg nemlig slik at semesterkortet mitt kom til Øvre Sund og ikke hit, så jeg får ikke trent på Dragvoll eller kjøpt busskort. En smule upraktisk merker jeg. Treninga trenger jeg og buss begynner å bli rimelig dyrt. Venter også på filmer som magisk skal dukke opp i postkassa mi. Jeg tok litt av med filmkjøp på play.com, men det er så uhorvelig billig også er det gratis frakt, tross alt! Når det koster sånn 30 kroner for en film er det vanskelig å la være. Nå må jeg sjekke postkassa! Over og ut.

Ps: Mulig jeg skal drive sånn blogg-fjas som er sånn "skriv om dette dag for dag" opplegg fremover. Jeg blei litt facinert.

Det er ikke alltid like lett når du skal se hvem som var først, huske priser, regne i hue hva to ganger to kuler + en softis med strø og en uten strø og en kaffe (32 + 32 + 30 + 27 + 24) er samtidig som du skal høre riktig og krangle med altfor frossen is. Overraskende mange ganger spør kunden umiddelbart hva det blir etter en bestilling som blir på over 200 kroner. Jeg er ikke en kalkulator. Og når det gjelder meg og alt for frossen is har jeg erklært krig. Jeg har forsåvidt også erklært krig mot smøret i baggis-disken, men det er en annen historie. En dag var jordbærisen på krigsstien og det gikk omtrent ikke å få noe opp fra den forbanna rosa klumpen. Jeg måtte lene meg med hele kroppsvekta mi for å klare å mekke en kule og akkurat da jeg tok skikkelig i glapp jeg og smalt armen inn i jernkanten. Pokerface. Så snudde jeg meg for å slå inn på kassa (slå på kassa sa folk!) og hele trynet mitt endra seg til et stort AUUUU. Så hadde jeg ikke tid til å tenke på det mer, for da var det noen som brukte stirringa på meg så jeg merka det svei i bakhue.

Det er selvfølgelig mest hyggelige kunder, ellers hadde jeg ikke giddi å preika om de som ikke er like hyggelige. Hadde alle vært grusomme tror jeg ikke jeg hadde orka å jobbe der. Man kommer som regel ganske langt ved å si beklager når man har misforstått eller glemt noe, og de fleste kundene er ganske forståelsesfulle. Bare de får et lite beklager, så går de derfra med et smil fremfor en sur mine. Det lille man faktisk sier har faktisk mye å si for hvordan kunder oppfatter det. Bare skru på sjarmen (sjarm og sjarm, fru blom, men humøret er vel heller riktig å si) og forklar litt så er de som regel veldig fornøyde. Noen av de gode kundene gjør hele dagen så ufattelig mye bedre. Sånn som hun som vi lager skinkesalat til. Hun skryter oss opp i skyene og er alltid smørblid fordi vi gidder å lage spesialsalat til henne. Eller han gamle mannen som ikke lenger sier hva han skal ha og bare gir oss en 20 kroning fordi vi veit akkurat hva han skal ha. Bitteliten softis i kjeks, for de som lurte. Eller han som skal ha roastbiff-baggis og alltid sier at han vil ha den blide agurken i stedet for den sure. Det er mange av de gode kundene, og de er ofte de som alltid kommer tilbake. Som damen som alltid skal ha maistreangel med egg også leser hun alltid en eller annen tjukk bok, eller han fra telebutikken som jeg er overbevist om at er den mest omsorgsfulle mannen i hele Drammen.

Det har vært både slitsomt og gøy å være på Kafé Mi Rakel i sommer og jeg må ærlig innrømme at jeg savner alle Mi Rakel-pikene (og Alexander). Nå er jeg på jakt etter en ny jobb og har foreløpg søkt på seks stykker. Krysser fingra for at jeg blir kalt inn på intervju i nærmeste fremtid, ellers blir det masseutsendelse av søknader all over the place. Jeg vil ha en jobb i Trondheim. Da kan man faktisk ha ferie i sommerferien. Sånn helt til slutt må jeg dele noen av kundenes gullkorn i løpet av månedene i Drammen.

"Smaker bananisen og sitronisen det samme?"

"Jeg vil ha i sånt tørt beger." Fikk en is i beger. "Jeg sa kjeks da!" No, you didn't.

"Kjeks eller beger?" Kunder svarer ja. "Kjeks da eller?" Kunder svarer sitron. "I beger?" Peker på kjeks.

Det var alt fra Mi Rakel denne gangen. Jeg merker at det holder å gå med knallrosa t-skjorte tre måneder i året.

Det å jobbe på kafé har sin sjarm både på godt og vondt. Noen kunder syns vi er grusomme uansett hva vi gjør, og andre syns vi er fantastiske. Noen ting er fryktelig irriterende (som å snuble i moppen) og noen ting er fryktelig morsomme (som når andre driter seg ut). Det som er bra med Kafé Mi Rakel er at det er de som jobber der som gjør det så utrolig bra. Det er en grunn til at man blir der så lenge! Det kan hende at man noen ganger er drittlei av å si "kjeks eller beger?" eller blir en smule grinete av kunder som vil ha is akkurat når klokka har slått 19.59, men man glemmer det fort når man synger Zebra-sangen og fniser litt av livets artigher.

  
Is overalt!

Vi har hatt en del kunder som har noe stuck oppi... (velg ord selv) ... i sommer. Enten har de en dårlig dag eller så hater de rett og slett livet sitt. I løpet av sommern har blant annet blitt fortalt hvor håpløs jeg er av en dame ved at hu glefsa til meg mens hu uffa seg og himla med øya og kun snakka til meg i en sarkastisk tone. Det fortjente jeg jo naturligvis fordi jeg hørte ett ord feil. Etterpå gneldra hu til meg om at jeg ikke smørte baguetten hennes på riktig måte, og noe å drikke?! Nei, det skulle hun hvertfall ikke ha! Beklager da, madame, jeg beklager så meget for at jeg er udugelig og grusom, jeg beklager at jeg prøvde å gi deg den maten du ville ha og ikke klarte å dedikere hele mitt hjerte til det du sa. Dette er noe jeg kommer til angre på for alltid. Jeg beklager så meget, helt inne fra hjerterota. Nei, seriøst, kvinnemenneske, ta deg ei bolle.

En lørdag opplevde vi også at kundene ble sure fordi vi stengte. Som om vi var skikkelig dårlig mennesker fordi senteret klokka seks ikke lenger hadde åpent. Innimellom lurer jeg på hva folk tenker altså. Hvorfor i allverdens skal plutselig alle ha is 17.59? Når klokka ble hel og litt over sa vi at den siste kunde ble ekspidert akkurat NÅ. Du sku hørt protestene! "Jammen, herregud'a, vi skal jo bare ha en is!" Ja, vi skjønner det, men det er 20 av dere. 2 minutter på hver kunde... ja, du kan jo regne det ut selv. Det tar sin tid. Vi hadde ikke vaska gulv, tatt oppgjøret, fiksa isen eller rydda inn maten, noe som vanligvis er fiks ferdig når klokka er seks, men det hadde ikke tid til denne dagen fordi vi hadde kunder oppetter øra hele dagen. Vi måtte ringe etter flere folk når køen nesten var ut av svingdøra. Heldigvis kom Alexander til unnsetning (Supermann!), og det hjalp veldig mye. Fikk ikke lunsj før klokka fem og da hadde jeg stått i isdisken i alt for mange timer i strekk nesten alene, for vi måtte ha en i baguettdisken og en som tok oppvask. Det er så artig at noen kunder tror vi har superkrefter når fakta er at vi har dessverre bare to armer.

Denne sommern har mitt irritasjonsmoment nummer en vært at isdisken har blitt så inmari høy (nei, jeg har ikke krympa, den er høyere). Dette er veldig upraktisk hvis kunden ikke raker så veldig høyt over bakken. Sjokkerende nok kan man ikke høre gjennom glass. Det hadde vært kult om man kunne det, men nå er det dessverre ikke sånn. Jeg har sagt "hæ?" så utallige mange ganger i sommer at det nesten er litt flaut. "Hæ? Hva sa du? En gang til! Jeg hører ikke hva du sier. Kan du snakke litt høyere?" Det hjelper ikke at det er tusen maskiner bak disken som bråker mer enn jeg egentlig har tålmodighet til heller. Det er isdisk, softismaskin, kjøleskap, vask og kaffemaskin, det er liksom ikke så greit å få med seg alt. Det er ganske komisk når kundene gjentar seg selv som om jeg var en smule tilbakestående, "TO kuleeeer pistasjeis i et beeeeeeger," mens de peker samtidig. Jeg er ikke tilbakestående, jeg kan bare ikke høre gjennom glass. Det er makan til superkrefter man må ha for å jobbe på kafé altså!

Superpowers!

Det irriterer meg at kundene har så mye makt. Rydd bord, mer agurk, ta av tomaten, større is... lista er lang over ting kundene vil ha, og det er ikke alltid like lett å gjøre de fornøyde. Noe av det minst logiske er når de roper "Hallo?!" etter 5 sekunder for så å marsjere bort og hente deg til isdisken for så å si "tja, vi må bare bestemme oss først vi." Så ikke hent oss da for svarte! Det er ikke min favoritthobby å stå å se på kunder tenke. Men noe av det verste er stirringa, den stirringa som sier "DET ER MIIIIIN TUR NÅÅÅÅ!" mens det er kø. Du kjenner øya bare gnager seg inn i bakhue ditt, og det går ikke an å ignorere i det hele tatt for da får man etterhvert et "HEIHEIHEI, nå er det meg," og man må jo bare smile, men det er alltid noen som blir grellsure uansett. Vi gjør så godt vi kan, vi kan ikke bedre. Vi er kanskje ikke de best betalte kafeansatte i verden, men vi gjør jobben vår, det skal det ikke være noen tvil om!

Jeg kan virkelig ikke tro at sommerferien er over! Denne sommern har bare gått alt for fort. Jeg har kost meg kjempemasse, selv om det har vært veldig trist etter tragedien i Oslo og på Utøya. Vi stod alle sammen med tårer i øya de første dagene på jobb, og det virka så meningsløst å være der i forhold til hva som hadde skjedd, men livet må jo gå videre på en eller annen måte. Det føles ut som om jeg kom hjem til Drammen for ett par uker siden, men nå er det faktisk nesten tre måneder siden jeg satt mine bein i elvebyen. Og nå er jeg tilbake i trønderland igjen, denne gangen med nytt studie.

Drammen sett fra Øvre Sund. Herlich!

Det er litt rart å tenke på at jeg nå er ferdig med bacheloren min, og skal jeg begynne på et årsstudium i psykologi. Nå kan du jo spørre hvorfor i allpakka psykologi? Det har jeg et enkelt svar på: jeg kom ikke inn på idrett. Hvem skulle tru at det er 5,7 i snitt for å komme inn på årsstudium idrett?! Virker ikke logisk i mitt hue. Er ikke lege godt nok? Eller advokat? Jeg står som nummer 7 på venteliste, men med min flaks er det nok ingen som ombestemmer seg sånn nå. Derfor blir det andrevalget mitt, psykologi, men det gjør ingen verdens ting egentlig for jeg er i grunn ganske interessert i hva som foregår inni huene på folk. 

Det har ikke skjedd allverdens her i Drammen siden jeg kom dit. Det har blitt mye plants vs. zombies og krimkvelder foran tv-en i godstolen. Det har seg nemlig slik at i leiligheta til pappa står en herlighet av en godstol og når du først setter deg der så har man en tendens til å bli. Godstolen ble raskt døpt "redet mitt" ettesom jeg som regel hadde alle tinga mine rundt denne herligheten av en stol i stedet for på rommet mitt. Min far har kommet med vittige kommentarer som "har du grodd fast nedi der?" eller "har du ikke et liv?!" mens han har ledd for seg selv og irritert seg over at jeg snur tv-en i retning av godstolen nesten hver kveld etter jobb. Nå skal det sies at jeg innimellom har klart å rive bakdelen min løs og faktisk skaffa meg et liv. Jeg tok meg jo blant annet ei uke fri for å kunne oppleve Roskilde!

Her er redet mitt og en fornøyd Mi Rakel-pike.

Roskilde var sol, gresspollen, lyn og torden, musikk, keger, blåmalt arm, ostehaps, vin til 20 kroner, rom &cola, keger, ukulele, quiz, chili con carne, potet som gjorde meg glad, solbrenhet, øl, mere øl, gnagsår, nattetokt, strawberry daquri, tørrshampo, armbåndlaging, soltattis, maling på alle og tequila. Det var også Bright Eyes, The Strokes, Arctic monkeys, Bad Religion, Mastadon, Kaizers og så alt for mye mer moro. Må også skryte av at jeg faktisk så Linnea Myhre i C-campen. Starstruck! Mhm. Dessuten oppdaga Tonje verdens mest irriterende musikk-duo, bazoo og ballong. Hun fikk bare lov til å spille i fem sekunder av ganger før jeg trua med å drepe ballong-barna våre. Ja, vi tegna på ballonger og kalte de barna våre. Vi er litt morsomme da. Det var en herlig tur, rett og slett. Men det skal sies at det var deilig å komme hjem til en ordentlig dusj og do.

I juni besøkte vi Helle i Oslo der vi så på NM i østeråpning og hadde en heidundranes bytur som endte med en veltet dvd-hylle og hylleblomstsaft dagen derpå. Vi så Sigrid Bonde Tussvik fra verandaen og en værmann fra TvNorge på Vulkan. I juli var det bursdagsfeiring for Mari, svipptur til Gjøvik for å besøke tante Åse og en tur på IKEA etterfulgt av nesten fire timer med møbelmontering i mammas nye leilighet. Tok også en svipptur til Trondheim i begynnelsen av august for å få med meg innflytningsfest hos Tonje med sprudlebreus og fine folk.

    
Helle på NM i østeråpning og utsikt fra Gjøvik.

Det har blitt en del sushie, kino og byturer i løpet av sommern, selv om tiden uten bankkort gjorde sistnevnte litt tricky. Lommeboka mi blei nemlig stjælt på Roskilde og jeg var dermed bankkort-løs i nesten to uker. Det begynte generelt å bli ganske frustrende å diskutere med dørvakter, men da jeg ikke fikk lov til å bowle en lørdagskveld blei jeg rett og slett forbanna. Tror jeg kom til å smelle litt med kjeften til stakkars dørvakta, noe jeg faktisk aldri gjør. Ironisk nok kom jeg inn to steder jeg alltid blir legga på senere på kvelden. Heldigvis fikk jeg bankkortet mitt etter sånn to uker. "En ukes tid," sa hun i banken, "vi ringer deg når det har kommet inn." Mhm. Det var det som skjedde. Det endte med at jeg marsjerte inn i banken og gneldra frem en tale om hvor treige de er, så fikk jeg endelig bankkortet mitt. Flink pike.

Nå som ferien er over, fadderuka er i gang og jeg må igjen tenke på ting som semesteravgift, bøker og forelesninger er det litt absurd å tenke på at det er et helt år til neste sommerferie. Hvor blir det av tida?!

Da har endelig sommerferien kommet på besøk, og jeg befinner meg nå hjemme i Drammen.  Fotografiets historie og teori-eksamen gikk såder og didaktikk-eksamen gikk litt såder bedre enn forventet. Er begrenset hva man klarer å prestere når man har lest i elleve timer i strekk og bare sovet i tre, men jeg gjorde da en real innsats. Så nå er jeg offisielt ferdig med bacheloren min, hvis jeg består alle fagene da, vel og merke.

På lørdag toga jeg hjem med Mari, så jeg har hatt noen dager her allerede. Skal være Mirakel-pike stort sett hele sommern med knallrosa jobb t-skjorte og et kjempeglis. Denne uka har jeg litt vel mye fri etter min smak for jeg har allerede rukket å få fritids. Dette fører altså til litt for mye vasking og rydding. Hittil har jeg vaska badet, sortert skuffer og skap på badet, lagd system i skuffer på kjøkkenet og omrokkert/sortert hele rommet mitt. Det har blitt veldig ryddig da, pappa er veldig fornøyd hvertfall. Jeg har heldigvis klart å sosialisere meg litt også siden jeg kom hjem, jeg har nemlig både spist middag hos mormor, vært på kino med Ingvil og i dag kroka jeg opp med Helle før hun svusja avgårde til tigerstaden. Ellers er det fryktelig stille her ettersom Julia fortsatt er i barteby, Mamma er i Brüssel og pappa jobber fra morgen til... vel, han er ikke hjemme enda, så... veldig seint. Men alene er man ikke! Vi er nemlig så heldige å ha selskap av noen håndtverkere som pusser opp fasaden utenfor her. Utsikten vår består av plastikkpresenninger og i dag tidlig stod det en mann utenfor kjøkkenvinduet mens jeg spiste frokost. Kos. Mulig det var litt creepy da det plutselig krøyp en mann forbi soveromsvinduet mitt mens jeg lå henslengt i en mindre kvinnelig possisjon og hadde en svært seriøs samtale med min søster. Det er liksom ikke helt det man regner med når man bor i tredje etasje. Okey, så var kanskje den samtalen den mens intelligente vi har hatt, men henslengtheten min underdrev jeg faktisk litt, uten å gå i mer detaljer om den saken.

I am the rydde-master!

Hadde min første dag på jobb på tirsdag og det var jo en interessant affære. Man glemmer sjokkerende nok en del når man har vært borte så lenge. Jeg susa som vanlig og det blei ikke noe bedre av at vi har fått en fancy kaffemaskin som jeg ikke er vant med. Vi kverner, shaker og steamer. Fikk en innføring i hvordan det skulle gjøres, men det er ikke bare-bare å huske alt heller! Typisk nok var det en kar som skulle ha en Macchiato akkurat da jeg stod alene i noen minutter og akkurat da det blei kø. Fanstastisk. Følte meg ikke dum i det hele tatt da kunden måtte forklare meg hvordan den skulle lages. Klarte også i innbille meg at når folk sa du skulle ha pistasjeis mente de egentlig lakris. Det er veldig kult når hjernen kobler feil. Dessuten er prisene endret, så nå kan jeg ikke prisen på noe som helst lenger heller, noe jeg oppdaga rimelig fort. En kunde spurte hvor mye softisen kosta og jeg holdt på å svare "spør du meg, så spør jeg deg," men jeg smugtitta på skiltet i stedet for, som forsåvidt kunden kunne gjort selv i og med at det stod rett foran nesa på'n. Men det er deilig å være tilbake på jobb igjen og det er alltis like koselig å se igjen alle folka, men neste gang må jeg huske å ta på meg noen andre sko. Gamle tøysko med hull i såla er liksom ikke det ultimate når man rusler rundt på et betonggulv.

Nå er det tid for den obligatoriske hør-så-flink-jeg-er delen av blogginnlegget. Sett deg godt til rette, ta frem popcornet og hold deg fast, for her er det noen seriøse /snill/flinkhets-faktorer ute å går. Ja, jeg overdriver som alltid, livet mitt er ikke så forbanna spennende at jeg klarer å gi deg bollesveis bare ved å nevne noe snillt jeg har gjort. Du må lese Tone Damli sin blogg for å få til det. Men her kommer altså mine bragder. For det første var jeg snill  i går og idemyldret med søstern om en dramaeksamen de satt litt fast på, og tror du ikke de brukte den ideen vi kom opp med'a?! Det var litt awesome. Det må til og med du innrømme. For det andre var jeg flink å fiksa tv-en på rommet mitt helt selv da jeg kom hjem på lørdag. Tror det var fotball på tv-en, så pappa gadd ikke styre med det og ga meg dermed bruksanvisninga og forsvant ut i stua. Jeg tenkte store tanker om at jeg er da en selvstendig og smart kvinne, så dette skal jeg klare! Så skulle jeg sette meg ned og bla litt i denne bruksanvisninga da, men akkurat i det jeg satt meg ned kom jeg til å plassere bakdelen min på fjernkontrollen og vips, så var det fiksa. Hva jeg kan altså! Jeg er ganske imponerende. Nå skal det sies at tv-en min i går valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg skrudde den av, dro på jobb og når jeg kom hjem igjen ville den bare vise meg en hvit skjerm. Ikke noe bilde, ikke noe lyd, bare hvitt. Jeg har prøvd alt, pappa har prøvd alt, tv-en vil bare ikke mer. Jeg må ærlig innrømme at jeg er ganske misfornøyd med at jeg nå må gå helt ut i stua for å se på tv. Det er tiltak det. Leilgiheta er faktisk overraskende lang. Med andre ord: det er grusomt å være meg. 

Ps: går visst ikke an å legge inn flere bilder, for blogg.no er midlertidig tilbakestående.

Pss: Det var visst ikke blogg.no, men nettverket hos pappa. It funks nå!

Nils Ingar Aadne er en komiker jeg virkelig har fått sansen for i det siste. Oppdaga han på "Komikere i arbeid" på tv2 for en stund siden og siden det har ledd mye av han. Han ser ut som en skikkelig solid Høyre-gutt, men jeg tviler på at han er det. Han er den eneste grunnen til at jeg gidder å svuppe innom Twitter hvertfall! Han er rett og slett så morsom at jeg tror jeg har fått en liten crush på han.

Om 3 dager har jeg ferie. Innen den tid skal jeg klare å bestå to eksamner jeg overhodet ikke føler meg klar for. Regner med at søvn blir erstattet med pensum fremover og jeg bare krysser fingra for at jeg ikke stryker. Dette semesteret må jeg innrømme at jeg ikke akkurat har lagt sjela mi i skolearbeid. Jeg er drittlei, for å være dønn ærlig. Er ufattelig glad for at dette er de to siste eksamnene på bacheloren min! På ett eller anna vis må jeg grave frem motivasjonen min nok til at detta blir overstått. For det skal gå. Det må gå. Det går.

Nå sitter jeg å leser på fotografiets historie og teori, og det er nesten så jeg har lyst til å dø av alt pensumet som er på engelsk. Har ikke hatt engelsk siden videregående, så hvordan i allverden skal jeg liksom forstå fotografi-terminologi på akademisk engelsk?! Det er en smerte et sted sola aldri skinner å måtte slå opp hvert femte ord på nettet for å kunne skjønne sammenhengen i en tekst. Det går alt for treigt for min smak. Jeg liker fort og gæli-prinsippet der man lærer i en fei, pugger litt også vips ser man sammenhengen mellom ting, dermed leser man videre. Det funker. For meg, riktignok. Ser overhodet ikke frem til de neste dagene, men som hele slekta mi sier så er det faktisk siste innspurt. Bare noen få dager igjen nå, så er jeg ferdig.

3 dager igjen! 3 DAGER! 3!

Haha!

Jeg er vanligvis ikke noe spesielt fan av Bård Tufte Johansen, men da han skulle roaste Thomas Giertsen på TvNorge var han rett og slett utrolig morsom. Han har nok invistert en del tid på den talen for jeg har ikke ledd så mye av han siden Team Antonsens "Kjempesjansen Nord" i 2004.

Genialt!